Ibsensenteret skal flytte sin virksomhet til Blindern, og de ansatte fortviler. Argumentene mot samlokalisering med andre nordister og alle andre humanister i Oslo, svikter.

Ett argument er at de mister nærheten til den unike Ibsensamlingen, Nasjonalbibliotekets samling Ibsenlitteratur som er uunnværlig for alle som vil arbeide seriøst med forfatterskapet. Men det er kort vei dit, og enhver kan oppsøke den. Dessuten har man fått et rikt universitetsbibliotek på Blindern.

Et annet argument er at tverrfagligheten vil lide. Jeg har en tverrfaglig doktorgrad om Henrik Ibsen, der jeg undersøker forfatterskapets tilknytning til folkediktning. Selvfølgelig fant jeg ingen kompetanse på senteret når det gjaldt folkloristikk, men på Blindern.

Jeg fødte ideen.

Det er mange som mener å vite hva som var «meningen» med senteret. Til det vil jeg si at det var jeg som fødte ideen i sin tid, for da jeg holdt på med hovedfagsoppgave om Ibsens dramatikk på midten av 1980-tallet, led jeg av at jeg ikke hadde noen lærer som kunne veilede meg. Universitetet i Olso hadde ingen ansatt som kunne Ibsen. Utenlandske gjesteforskere ble henvist til meg, bibliotekene manglet vital litteratur, osv.

Jeg la frem for professor Vigdis Ystad tanken om et Ibsensenter som skulle ta bedre vare på Ibsen, og dekke disse manglene. Blant annet foreslo jeg at man kopierte alle artikler og ordnet dem systematisk på verk. Takket være hennes energi så senteret dagens lys i 1992. Jeg så hele tiden for meg at det skulle ligge på Blindern.

Ikke kompetent undervisning.

Saken er at senteret har rettet mye av sin virksomhet mot utlandet, de underviser 15 studenter på engelsk, de reiser mye, betjener dramaturger og regissører fra andre land, mens norskstudenter ikke får kompetent undervisning i dette rike forfatterskapet, fordi lærerkreftene er et annet sted i byen. Følgen er at det er langt mellom en master- eller doktorgrad i Oslo.

Det beste er at fagmiljøet styrkes ved at alle lærerkrefter samles der studentene er.