De museumstekniske sider av Lambda-forslaget har knapt vært berørt i debatten. Vi vil belyse dem her, i et resymé av en større rapport.

Klimaproblemet

Stabilt klima er et musealt primærkrav. Kunstverk er ytterst sårbare for klimatiske variasjoner. Stabilitet, sikkerhet og ressurseffektivitet i en bygning oppnås med minimal overflate versus volum og optimal bakkekontakt, dvs. lave, tilnærmet kubeformede bygninger. Lambda-tårnet er den motsatte modell.

Energipassivitet

Høy termisk treghet og buffereffekt i bygningsskallet oppnås med tykke vegger og reduserte vindusåpninger. Lambdas glassfasader vil tvert om reagere raskt på ytre klimaendringer og destabilisere innemiljøet, inklusive utstillingsrommene med sine åpne dører mot glassområdene.

Lambdas bygningsmessige mangler krever et omfattende klimaanlegg. Med byggets store overflate må anlegget kunne utligne raske og kompliserte vekslinger i temperatur og relativ luftfuktighet. Slike anlegg er i beste fall svært kostbare i installasjon, drift og vedlikehold. Over 50 års internasjonal erfaring med klimatisering i museer har vist at de også er upålitelige. Svikt kan gi katastrofale følger for samlingene. Passiv kontroll – med bygningen som verktøy – er fremtiden. I Lambdas løsning ligger det en permanent konflikt mellom design og funksjon.

Juryen kaller Lambda en miljøvennlig og bærekraftig løsning. Bygget svarer ikke til slike honnørord.

Lysnivå

Utstillingsrom for malerier tillater maksimum 250 lux, for papir 50 lux. En solskinnsdag ute kan gi 100000 lux, dvs. minst 10000 lux inne i glasshus. Uten overgangssoner med gradvis redusert lys, blir kontrasten til utstillingsområdene stor. En omstilling på flere minutter kan trenges før den besøkende venner seg til lavere lysnivå.

Høyhus

Høye bygninger kjennetegnes ved operasjonell ineffektivitet. Intern flytting av kunstverk (her opptil 4,5 x 11,5 m) bestemmer heiser, dører og passasjer mellom utstillinger, magasiner og konserveringsatelier. Ulempene for publikum gir seg selv: «Erfaringene fra kritikerroste og vertikale New Museum i New York, som ble innviet i fjor, viser at publikum tilbringer mye tid foran og i heiser. Vil besøkende tilbringe mer tid i rulletrappene enn foran Munchs kunst?» (Lotte Sandberg, Aftenposten 8. mai 2009).

Fluktveier, sikring ved brann og andre nødssituasjoner blir mer komplisert og risikofylt enn i lavere bygg. Fasadens vindtetthet blir kritisk for trykkforskjellene oppe og nede, og kontroll av temperatur og trekk blir vanskelig. Generelt ligger også total kvadratmeterpris for høye prestisjebygg grovt regnet 50 prosent over toetasjes bygg.

Sjøluft

Bør et museum ligge ved sjøen? Kloridholdig luft (salt) virker katalyserende på aggressiv forurensning i bystrøk. Ozon, sterkt nedbrytende på malerier og andre museumsgjenstander, kan øke inntil 30 prosent i havnestrøk. Luftfiltrering kan redusere dette, men øker driftsomkostningene.

Fremtidig havnivåstigning har vært beregnet til mellom 21 og 76 cm pr. århundre i Oslo-området. Med forventet stormflohøyde hvert 100 år (den siste var i 1914) vil dette kunne nå 2,70 m. Potensielt betyr altså plassering i sjøkanten øket risiko.

Uegnet

Etter vår mening har juryen premiert et teknisk sett uegnet museumskonsept. Høyhus er gunstige sett ut fra plassmangel og tomtepris, men museer stiller andre krav. De blir derfor praktisk talt aldri bygget vertikalt. Høyhus er mer kompliserte, usikre og ressurskrevende i oppføring og drift. Et museumsbygg må gi den best tenkelige bevaring av uerstattelige kunstverk. All risiko må reduseres til et absolutt minimum og forenes optimalt med hensynet til publikum.

Byrådet har lenge kjent til advarsler om bygget som et energisluk, men har avvist dem som partipolitiske utspill og justeringsspørsmål. Lambdas form, type og plassering gjør det urealistisk å snakke om «justeringer».