To tilfeller av renspikket homofobi på samme – og nesten verste tenkelige – dag:

Sak nr. 1. Natt til 16. desember, rundt kl. 02. T. og jeg tar taxi i all hast til Oslo Bussterminal. Vi har akkurat fått høre at hans mor, som bor på Notodden, er sendt til intensivavdeling på Skien sykehus med dobbeltsidig lungebetennelse med kollaps. Legene mistenker at det er svineinfluensa; hun er på isolat. Vi skal dra til Notodden og så kjøre derfra til Skien med svogeren min.

Bussen står klar til avgang, og vi løper gjennom terminalen. Så går vi på bussen – eller prøver å gjøre det. Men sjåføren nekter oss adgang.

Nedlatende sjåfør.

Begrunnelsen? Han sier han så T. røyke. Ja, T. hadde en sigarett i munnen mens vi løp de få meterne fra terminalinngangen til bussen tvers over på andre siden. Hvorfor angår dette sjåføren? Jeg skisserer familiekrisen og ber ham la oss gå om bord. Sjåførens reaksjon? Han smiler – selvtilfreds, avvisende og nedlatende.

Alle homofile kjenner dette smilet. Det er tydelig at denne saken ikke handler om røyking. «Hva heter du?» spør jeg. Sjåføren svarer ikke, men bare fortsetter å smile med det samme hånlige smilet.

Vi blir rasende. Han tilkaller en vekter, som behandler oss som avskum. Han jager oss ut gjennom terminalbygget og utover i Schweigaards gate.

Så tar vi taxi hjem. Jeg sender en skriftlig klage til busselskapet umiddelbart. Etter et par uker får jeg svar. De har snakket med sjåføren. Han sier det var en vekter fra terminalen som beordret ham å nekte oss busstur, og insisterer på at saken hadde med røyking å gjøre og ikke at vi er homofile. Tull. Det var ingen vekter i området da vi prøvde å gå på bussen. I tillegg forklarer denne «forklaringen» ikke hans stygge oppførsel. Jeg kan ikke forestille meg at han noensinne hadde behandlet et heterofilt par på våre aldre, og i vår situasjon, slik han behandlet oss.

Sak nr. 2. Fem timer etter at vi ble nektet bussturen, tar vi toget kl. 7.43 fra Oslo S til Skien, hvor vi spiser lunsj og tar en øl på Kikki Rock Café. Vi er så slitne etter en lang natt med bekymring og frustrasjon at vi bestemmer oss for å sove et par timer før vi drar til sykehuset, hvor mammas tilstand nå er stabil. Den hyggelige servitrisen foreslår et historisk hotell i nærheten.

Nektet hotellrom.

Der springer T. opp trappen til resepsjonen og spør den eldre kvinnen bak disken om de har ledig dobbeltrom. Hun smiler. «Ja». Så kommer jeg inn. Smilet forsvinner. Taushet. Så sier hun, ut av det blå, «Vi tillater ikke alkohol her».

T. skjønner ikke. «Hva snakker du om?» Hun gjentar det. «Hva mener du?» spør han. Samme svar.

«Vel, det går bra», sier T, «fordi vi ikke har planlagt å drikke på hotellrommet».

Hun stirrer på oss med ren avsky. Så erklærer hun, meget bestemt: «Nei.»

«Er dette mulig?» spør T. «Tuller du?»

Jeg tar frem videokameraet, filmer damen. Jeg ber henne gjenta hva hun har sagt. Hun sier bare at vi må finne et annet sted å bo. Dette er klart et «kristent» hotell – og litt før julen blir vi altså nektet et rom (se Lukas 2:7.). Og det har tydelig ikke noe mer med alkohol å gjøre enn busskonflikten gjaldt tobakk.

Ingen unnskyldning.

Når T. ringer hotellets daglige leder et par uker senere, uttrykker vedkommende en veldig overraskelse over resepsjonistens oppførsel. Selvsagt, sier han, kan gjester drikke på rommene om de ønsker det. Han mener damen burde forklare sin fremferd selv, men når han setter over samtalen til henne, nekter hun å gjøre det. Daglig leder lover å ha «et møte» med henne over saken og gi tilbakemelding i løpet av et par timer. Dette er minst en uke siden nå. Ikke et pip fra den kanten.

Norge var verdens andre partnerskapsland, og sjette med homoekteskap. Verdens homofile betrakter landet som et homovennlig paradis. Jeg er evig takknemlig for partnerskapsloven som tillot meg, som amerikaner, å bo her med T. Men lovgivning er én ting, og et samfunns mange holdninger er noe annet.

I min bok A Place at the Table (1993) kritiserte jeg på det sterkeste USAs forskjellsbehandling av homofile. Men det er faktisk mer toleranse for homofile i USA enn juridiske forhold skulle tilsi. I Norge er situasjonen motsatt – lovverket ligger flere år foran mange borgeres mentalitet. Særlig i småbyer som Skien, hvor moren til T. ligger på intensivavdeling på åttende uke.