Da Landsbanki åpnet Icesavekontiene ble det gjort i samsvar med EU reguleringene, hvor staten har ansvar for å sette opp et garantifond for bankdepotene. Det står ikke i noe EU direktiv at dette skal utgjøre en statsgaranti; tvert imot denne garantien er finansiert av bankene. En statsgaranti ville være brudd på konkurransereglene. Hvis Island har brutt regelen om forskjellsbehandling ved å utbetale garantibeløp til beboerne på Island, og ikke til borgerne i Storbritannia og Nederland, ville dette i tilfelle i henhold til artikkel 107 av traktaten om EUs funksjon, være kommisjonens anliggende, og kunne medføre en mulkt. Men antagelig har unntakstilstanden som sammenbruddet av banksystemet er, gjort det mulig å argumentere for en forskjellsbehandling. Mange andre land gjorde dette under finanskrisen.

Utelatelser

Professor Thorolfur Matthiasson har i lange tider støttet de britiske og nederlandske kravene. Hans artikkel i Aftenposten 2. februar inneholder utelatelser og faktiske feil. Han nevner ikke at det islandske folk skal betale en rente på 5,5 prosent og således forminsker han gjelden. De kapitaliserte rentene er en stor del av problemet (5,5 prosent kapitaliserte renter over syv år, utgjør +46 prosent) Han sier videre at Landsbanki-boet vil dekke størsteparten av gjelden. Det er feil. Usikkerheten rundt realiseringen av Landsbankis aktiva er stor, dessuten forsterket av de makroøkonomiske usikkerheter, og det er høyst sannsynlig at salget ikke vil dekke mer enn ca. 30 prosent av gjelden (uten renter).

Det er også viktig ikke å miste av syne at størstedelen av beløpene på Icesave-kontiene ikke kom til Island! Islendingene stakk ikke av med pengene. Store deler av de astronomiske beløpene som kreves av Island er i sirkulasjon i Storbritannia og Nederland som lån til selskaper! Nedbetalingen av lånene er deponert i Bank of England og bærer 0 prosent rente, mens Island skal betale ågerrente på 5,5.

Dommedagsenariet

Professor Matthiasson skriver at «Icesave-motstanderne i Island klarte å overbevise store deler av befolkningen, pluss Eva Joly, om at Islands Icesave-gjeld kunne forsvinne over natten med enkle juridiske eller forhandlingstaktiske kunstgrep».

Hadde professor Matthiasson lest mine artikler, ville han ha sett at jeg ikke påstår noe slikt.

Jeg mener at forhandlingene ikke har tatt inn over seg hverken de økonomiske eller juridiske realiteter og at partene må komme til et bedre resultat. Jeg har argumentert for at Island ikke kan holdes ansvarlig for den dårlige reguleringen av finanssektoren. I EU er mine analyser delt av dem som har satte seg inn i problematikken. Det betyr at Island ville vinne i domstolene, men det er ikke veien å gå fordi det tar for lang tid. Man må reforhandle, og det haster. Det må bli en kontraktuell enighet. Faren er at de som har forhandlet frem et dårlig resultat, ikke er villig til å innse at de tok feil.

Bedre regulering

Det vi kan lære av denne striden, og som spekulasjonen denne uken mot euroen også tydelig viser, er at vi må få på plass og håndheve en bedre regulering som skal være grunnlaget for en bærekraftig økonomi. Og et EU-sikkerhetsnett.

Det er mulig at Island ville kunne betale Icesave, men til hvilken pris? Videre industrialisering av uberørte naturområder for å sikre valutainntekter for denne «odious debt»?

Norge må ikke være en del av denne løsningen.