Krangel om siktlinje. Når diskusjonen om det nye Munch-museet i Bjørvika reduseres til en krangel om siktlinjer og høyde, sier det ganske mye både om mangelen på nødvendig entusiasme for en institusjon som har langt større potensial enn naboen, Den Norske Opera og Ballett!

Siktlinjer var kanskje viktige i organiseringen og planleggingen av en bystruktur for noen hundre år siden. Men man må ikke la siktlinjenes betydning gjøre en blind for de virkelig viktige parameterne som definerer kvaliteten ved en plass, et sted, et torg eller en park. Det holder å nevne markedet og det sosiale livet på Campo dei Fiori i Roma, aktivitetene i Central Park i New York, for ikke å glemme barna og de unge foreldrene som setter sitt preg på Birkelunden på Grünerløkka på en hvilken som helst lørdag formiddag.

Kritikken mot Juan Herreros’ Lambda har vært at det ser ut som et kontorbygg, at knekken ikke er motivert, at knekken allerede finnes på et bygg på Kanariøyene, at bygget er for høyt og at det ikke uttrykker noe om Munchs kunst eller karakter!

Kritikk

Man kan mene hva man vil om denne kritikken – og det er lett, men det finnes få innsigelse som diskuterer funksjon eller indre organisering. Kritikken reduseres dermed til et liker eller ikke-liker. Riktignok ble prosjektet for noen dager siden kritisert for ikke å tilfredsstille moderne museumsstandarder for inneklima og lys. Men dette er selvsagt en del av kravspesifikasjonen fra oppdragsgiver, og vil bli håndtert i forprosjektet.

Operabygget hadde på mange måter alle odds mot seg: Det var dyrt, det var modernistisk og rart, og det skulle huse en musikkform som i et klasseperspektiv dypest sett er unorsk, nemlig en slags «easy listening» for borgerskapet. Likevel maktet tidligere direktør og styreleder på imponerende måte å skape nødvendig entusiasme ved å initiere lokalopera i bygd og by i Norge, ved å invitere «folket» inn som deltagere (slavekoret), og ikke minst ved at arkitekturen inviterer til å gå på Operaen. Når Operaen i etterkant inviterer til «kunstrock-konserter» (Seigmen, deLillos) og er det selvfølgelige åsted for innsamlingskonserten for Haiti, er slaget vunnet. Operaen har fått en selvfølgelig plass i Norge.

Internasjonal berømmelse

Derfor er det både merkelig og trist å registrere den manglende, men akk så nødvendige, entusiasmen for Munch-museet. En entusiasme som kunne drevet Lambda-prosjektet igjennom og sikret institusjonen dens selvfølgelig plass og begeistring, og som hadde feid siktlinjer og synsing om byggets kneising av banen. For realiteten er at med Munchs internasjonale berømmelse og ikke minst samlingens kvalitet, har museet som senter for opplevelser, forskning og formidling et potensial som langt overgår de fleste andre kunst- og kulturinstitusjoner både i Norge og i Europa. Både som faginstitusjon og som turistattraksjon.

I lys av dette burde Oslo kommune spørre seg om ikke problemet faktisk bunner i selve organiseringen av Munch-museet. Selv om Oslo kommune nå etablerer museet som egen etat på linje med kulturetaten, og ikke som tidligere da museets ledelse og direktør måtte svare til en avdelingsdirektør for kunst og arkiv, som igjen måtte svare til direktøren for kulturetaten (!), så vil fremdeles veien gå via seksjonssjefen for kultur, som igjen må svare til kommunaldirektøren, som så står ansvarlig overfor politisk nivå. Dette er ikke akkurat trylleformelen for entusiasme, for å si det mildt!

Museet bør fristilles

Oslo kommune burde etablere Munch-museet som egen stiftelse eller aksjeselskap og fristille museet og museets ledelse så de kan foreta selvstendige og strategiske valg innenfor rammen av et tydelig oppdrag. Da hadde institusjonen rekruttert den lederen museet sårt trenger for lenge siden, og vedkommende hadde målbåret museets behov og visjoner med entusiasme og faglighet. Da hadde den offentlige samtalen om Lambda forhåpentlig vært preget av begeistring snarere enn mer eller mindre relevante siktlinjer.