Freud og Knausgård. «Ta noen papirark og skriv ned, i tre dager til ende, uten hykleri og uten å fabrikkere noe, alt som går gjennom hodet. Skriv ned det du tenker om deg selv, din kone, om tyrkerkrigen, om Goethe, om Fonks rettssak, om dommedag, om dine overordnede – og når tre dager er gått vil du bli over deg av forundring over de uhørte tanker du har hatt. Slik blir du en original forfatter på tre dager.»

Ludwig Börnes råd.

Dette rådet ble gitt i 1823 i essayet «Kunsten å bli en original forfatter på tre dager» av Ludwig Börne, en i sin samtid kjent tysk publisist, litteratur- og teaterkritiker. Sigmund Freud fikk første bind av Börnes samlede skrifter, hvor dette essayet sto å lese, til sin 14-årsdag. Når han skriver om denne teksten i 1920, er det for å etterspore opprinnelsene til den psykoanalytiske metode: den frie assosiasjon.

Börnes forfatterskap var det første Freud fordypet seg grundig i, og denne boken var den eneste fra hans ungdom som han fremdeles hadde i bokhyllen 50 år etter. Freud henviser også til Friedrich Schillers anbefaling om å bruke de frie innfall dersom man vil være produktiv.

Karl Ove Knausgård har brukt år, men hans metode i Min kamp synes å ha likheter med den Börne anbefaler. «Jeg har prøvd å ikke vurdere det; jeg har bare prøvd å skrive», sier Knausgård om sin arbeidsmetode (NRK1, 12. januar). Vi får vite at han har satt seg som mål å skrive ti sider om dagen. Når han skal hente i barnehagen, er arbeidsøkten slutt, og det han har skrevet blir stående.

Ustoppelig.

Vi kan vel anta at det er pusset noe på stoffet av både forfatter og forlag før utgivelse, men Knausgård beskriver troverdig i intervjuer hvordan han setter seg fore å skrive det han tenker uten å la seg stoppe av hvor vanskelig det er når han skriver, eller hvor pinlig det blir å utgi det. Han beskriver den motstanden han kjenner mot å gjøre dette som fysisk; det er som kroppen i siste instans mobiliserer mot hans prosjekt.

I kjølvannet av de første bindene av Min kamp: Rådvillheten blant kritikere for hva de skulle kalle dette prosjektet, og kritikken av kritikerne, er nok uttrykk for at linjen fra Schiller over Börne, Freud og andre ikke er sett.

Slutten på moderniteten.

Knausgårds bøker omtales som romaner, selvbiografi, blogg. Noen mener dette prosjektet er gjort før. Andre mener det er særegent og fører til romanens død. I den grad Freud kan kalles den ypperste av modernister, markerer kanskje 2500 sider offentlig fri assosiasjon slutten på moderniteten og romanen.

Forfatterens metode er uforenlig med selvbiografien. Det er håndteringen av fortiden som er på spill i Min kamp; ikke hvordan fortiden var. Og når bøkene kritiseres for stilistisk mindre gode partier, kan man svare at som i livet forøvrig er det nødvendig å arbeide seg gjennom klisjeene.

Knausgård provoserer og fascinerer, trolig av samme årsaker som psykoanalysen. Freud plasserer det perverse og patologi inn i hver og en av oss. For ham er pervers seksualitet all seksuell aktivitet som ikke er ment å føre arten videre. På samme måte har han en egen forståelse av patologi. Dessuten provoserer psykoanalysen med sin metode, den frie assosiasjon: Oppfordringen til analysanden, som ligger på divanen uten å kunne se sin analytiker, er å si det som faller ham inn i øyeblikket. Så enkelt og så vanskelig.

Mennesket som sådan.

For Freud var analyserommet et vitenskapelig laboratorium. I det enkelte individ skulle det være mulig å se mennesket som sådan. Knausgård vil skrive så langt inn at det private ikke blir farlig lenger: «Jo lenger inn du går, jo mer generelt blir det».

Et slikt mikronivå fascinerer i en slik grad at han i Norge allerede har passert et seksiffret antall solgte bøker – og blir diskutert i et omfang som er sjeldent. Slik må skrivemetoden ha truffet noe allment. Men prosjektet har også en provoserende bakside som er behørig omtalt.

Knausgård tematiserer selv hvordan det skulle gå om alle bestrebet seg på å si sannheten til alle til enhver tid: Et slikt samfunn ville selvsagt ikke henge sammen.