Utskrift er sponset av InkClub InkClub
  • Audun Lysbakken tenker: Likestillingsdebatt har lav status, et panel med kjendiser gjør susen, skriver Preben Z. Møller.

    FOTO: BERIT ROALD/SCANPIX

Kunnskapsløs minister

LIKELØNNSPOLITIKK. Når Lysbakken kjemper for «likelønn», lurer han oss.

PREBEN Z. MØLLER, SOSIOLOG

FOTO: Aagaard Rolf M

Forskningsfunderte fakta. Audun Lysbakken gjør seg populær hos damene. Synd for lønnen deres. Når likelønn er tema, er det lurt å lage sirkus. Slik får man plass i et trangt medielandskap dominert av krig, krise og sinte muslimer. Lysbakken tenker: Likestillingsdebatt har lav status, et panel med kjendiser gjør susen. Det virket for Karita Bekkemellem, og det virker for meg. Eller?

Hva med en realistisk likelønnspolitikk ut fra analyser med empirisk forankring? Karneval og 90-tallsfeminister, som Kristine Koht, skal erstatte det. Kanskje er det vanskelig for Lysbakken å bryte med 70-tallsdoktrinene han vokste opp med, men her er litt førstehjelp: Fire forskningsfunderte fakta han skal ta hensyn til.

For tiende gang:

1. Norge har likelønn

Norge har ikke lønnsforskjeller, men et kjønnssegregert arbeidsmarked. Kvinner tjener mindre fordi de velger bort utdannelser som fører til høytlønnede jobber og lederansvar. De velger trygghet og jobber som beskytter privatlivet, uten forventninger om innbakt overtid, resultatansvar eller annet skjult arbeid. Sykepleieryrket er et godt eksempel. Man stempler inn og ut, sparken får man aldri. Menn velger jobb og utdannelse etter lønn, møter press og risiko, og får en «smartphone» slik at de kan sjekke e-post og tenke på jobb døgnet rundt.

Dette har vi visst i over ti år. Først ved forsker T. Pettersen, så G. Høgsnes, deretter likelønnskommisjonen. Når Lysbakken kjemper for «likelønn», lurer han oss. Det er planøkonomi i arbeidsmarkedet han prøver på. Kommunisme, ikke likelønn.

Vil Lysbakken redusere lønnsgapet, skal han utrydde «kvinneyrker» og «manneyrker». Norge har et av de mest kjønnssegregerte arbeidsmarkedene i Europa. Dette er en gris enkelte forsøker å sminke ved å gå fra «lik lønn for likt arbeid», til «lik verdi for arbeidet». Norsk Sykepleierforbund misbruker likestillingsretorikk på den måten. Bør en sykepleier tjene like mye som en politibetjent som risikerer livet, eller en ingeniør som ikke jobber etter timer, men resultater? Selvsagt ikke. Når vi lønner likt, betyr likestilling lik jobbing.

2. Kvinner jobber mindre

For å fabrikkere legitimitet til Lysbakkens servile tilnærming, har stemmer lenge bygget opp under en forestilling om at kvinner er «overarbeidet». Norske kvinner sitter mer på sofaen enn mennene, totalt sett, også når man iberegner hjemmearbeid. De sykmelder seg lettere, ikke for å passe syke barn. 70 prosent sier at de fremdeles forventer at mannen skal være hovedforsørger. De ønsker stort sett ikke å dele fødselspermisjonen.

Den seriøse forskningen peker i samme retning, men Lysbakken velger å gi utdaterte 70-tallsanalyser en ansiktsløftning ved hjelp av 90-tallsfeminister og skuespillere. Fokuser på fakta.

3. Kvinner tar ikke forsørgeransvar

Alt tyder på at kvinner må ansvarliggjøres; deres kobling til arbeidslivet må styrkes. I dag finnes flere menn som ønsker å jobbe mindre og bruke tid med barna, enn kvinner som vil jobbe mer, og slippe ham til. En realistisk likelønnspolitikk krever derfor en langsiktig strategi; en endring i kjønnsidealer. Her har vi lenge hatt en strategi rettet mot gutter, og den har vært vellykket. Nå bør Lysbakken utarbeide en strategi som retter seg mot begge kjønn. Det er en skam at han ser løsningen i at menn fortsatt skal forsørge kvinner, nå på et strukturelt plan gjennom en «likelønnspott». Ingen studie sier at 50 prosent av norske menn ønsker dette. Det er en hån mot likestillingen, mot feminismens kjerneverdier, mot unge kvinner som velger utradisjonelt, og i strid med moderne feministers erkjennelse av at nye friheter betyr nytt ansvar.

4. Kvinner sier nei

Audun Lysbakken bør gjøre det vanskeligere for kvinner å velge utdannelse ut fra et underliggende ønske om et liv sentrert rundt barn og hjem. Gode tiltak ser vi i horisonten. Selvstendig opptjeningsrett og lik fødselspermisjon for menn har Lysbakken vært en pådriver for. For det skal han ha ros. Hvis hans radikale sinnelag kombineres med kunnskap og ideologisk abstinens, kan vi få til noe. Lysbakkens første utfordring er denne: Få 50 prosent av norske kvinner til å svare ja til likestilling neste gang vi sjekker. Bare en idiot sier nei til mer lønn, og bare en idiot gir det uten å få noe tilbake.

Les også

Kommentarer

Siste fra seksjon

Dagens eAvis

Aftenposten eAvis

Kjøp dagens eAvis

Les mer