Godt organisert. Det blir hevdet at demonstrasjonen ble mobilisert gjennom SMS-meldinger og Facebook-invitasjoner. Av dem som møtte opp, var flesteparten førstegenerasjonsinnvandrere. De fleste var menn. Samtlige plakater med paroler som deltagere holdt oppe var utskrift fra PC i samme skrifttype og størrelse. Demonstrasjonen ble lagt til en fredag, like etter fredagsbønnen, slik at de som deltok på bønnen kunne delta på demonstrasjonen etterpå.

Hvem står bak?

Moskémiljøene har et enormt apparat rundt seg og derigjennom mange mennesker som er tilknyttet miljøene. Det er muslimske barnehager, konfliktråd, lørdagsskoler, koranskoler og fritidsklubber osv. som er tilknyttet de ulike menighetene. Et slikt nettverk er også ofte koordinert til en viss grad.

Foreldre oppfordres.

Når en lærer på en lørdagsskole ber foreldrene til barna om å komme på demonstasjonen, er dette en sterk oppfordring, og foreldrene kommer selv om de ikke helt vet hva de skal demonstrere mot. Hets mot muslimer er noe som var enkelt å mobilisere muslimene mot. De ulike menighetene har kontakter og kommunikasjon med andre menighetene. Når en moské selv ikke kan stå for en demonstrasjon, er det vanlige å bidra slik at enkeltpersoner står bak mobiliseringen.

Det ble nylig arrangert en talentkonkurranse, Muslimske talenter 2010. Privatpersonen Jamil Arshad sto bak arrangementet, ifølge Aftenposten. Her konkurrerte deltagerne med musikk og sang hvor tekstene er religiøse. Men at Arshad var tidligere informasjonsansvarlig i Islamic Cultural Centre (ICC), ble ikke nevnt i artikkelen.

Større apparat bak.

En del demonstasjoner som organiseres i Oslo av «enkeltpersoner», er det aldri enkeltpersoner alene som står bak. Det er et større apparat som støtter opp om slike initiativer på mer eller mindre formelle måter. Men det er ikke alltid koordinert fra øverste hold. Det er for så vidt ikke noe galt i å organisere seg på slike uformelle måter. Problemet ligger i at demonstrasjoner og slike protester som mobiliserer moskémiljøene, fremstår som representative for muslimer generelt, noe som slett ikke er tilfellet. Kan vi for eksempel trekke konklusjon om at alle kristne i Norge er imot homofile etter å ha vurdert holdningene til homofile blant folk i Sør-Norges bibelbelte?

Moskémiljøer, ikke muslimer.

Når NRK skriver at det var «bred muslimsk front mot Dagbladet», blir dette feil. Det er altså moskémiljøene som hadde bred front mot Dagbladet, ikke muslimer generelt. Islamsk Råd Norge blir ofte skyteskive for kritikk og ansvarsplassering. Dette er bare en paraplyorganisasjon for moskeene, og tar en del avgjørelser på prinsipielt grunnlag, og har lite innflytelse i enkeltsaker og enda mindre innflytelse når enkeltpersoner i moskémiljøene tar initiativ til protester. Det er moskémiljøene som har den daglige kontakten med menneskene i miljøet.

Når kriminelle miljøer allierer seg med de reaksjonære kreftene i moskémiljøene, har Norge et stort problem. Den tidligere terroranklagde Arfan Bhatti og flere fra B-gjengen fungerte som vakter under demonstrasjonen. Og når tidligere talsmann for World Islamic Mission og nå Venstre-politiker Abid Raja advarer mot utviklingen, må vi ta dette meget alvorlig. For Raja har kjennskap til de indre prosessene i moskémiljøene.

Islamofobi og dets konsekvenser.

Islamofobien er økende både i Norge og generelt i Europa. I en slik kontekst, hvor den muslimske identiteten er truet, føler disse moskémiljøene et behov for styrke sin egen identitet og retten til å være seg selv og utøve sin religion.

Staten har fullstendig oversett muslimer som gruppe. Til tross for at islamofobien er dokumentert, er det lite forsøk på å redusere denne. Derimot har det vært mye fokus på forbud mot å bruke hijab i politiet. Regjeringens mangfoldspolitikk har ikke fungert i praksis når det gjelder muslimer.