Det er kommet frem at det har foregått en omfattende vandalisering av den kunstneriske utsmykkingen i Rena leir, som består av over hundre fotografier tatt av fem ulike fotografer. Prosjektet ble initiert av Kunst i offentlige rom i 2004, og ideen var at fotografer skulle dokumentere og fortolke livet i militærleiren.

Det viser seg nå at flere av de innrammede fotografiene er tatt ned og blitt erstattet med bilder tatt av Forsvarets egne fotografer. Flere er blitt tatt ut av rammene, og denne skjødesløse behandlingen og en kritikkverdig lagring, har ført til at flere av fotografiene har fått riper og er ødelagte.

Dobbel skandale

Det som har foregått i Rena leir, er en dobbel skandale. Det er et hærverk av kunsten i det offentliges eie og en hån mot selve systemet for offentlig utsmykking. Det er også et grovt overtramp og en sensur av de problemstillinger som forfektes i de ulike kunstnernes verk.

En militærleir er ingen privat stue, den er statens eiendom. Forsvaret er et offentlig organ hvor man kanskje særlig bør ha orden i sysakene.

På Dagsrevyen nylig uttalte fungerende sjef for operasjonsstøtte i Østerdal garnison, Asbjørn Skogestad, at han finner de fotografiske kunstverkene på Rena leir «provoserende og latterliggjørende». Han brukte undertegnedes serie med tittel Pillow Fight som et eksempel og begrunnet sine nedsettende karakteristikker med at soldatene trener for alvorlige situasjoner i konflikter og derfor ikke driver med putekrig.

Soldatrollen

Det må være innlysende at når undertegnede lager en serie med bilder av en gruppe rekrutter iscenesatt i en putekrig, så gjøres dette for å reise spørsmål omkring soldatrollen, den militære identiteten kontra de unge mennenes private identitet. Det handler om den brutaliteten som åpenbares i forvandlingen fra det å være vanlige ungdommer til å bli potensielle krigere.

Forsvaret har et stort problem hvis man tror at kunsten er ment å være en slags glansbilder som skal forherlige de handlingene de er satt til å gjøre. Hvis Skogestad hadde hatt en viss innsikt i kunstens samfunnskritiske og politiske rolle, ville han ikke gått til angrep på verkene med en slik uvitenhet som han avslører i intervjuet.

Militærets propaganda

Den heroiserte soldaten med sine attributter i kamphandlinger, ikledd full kamuflasje, som poserer med geværet mot betrakteren, er akkurat den type bilder de har erstattet våre med på Rena leir. I dag er det slike fremstillinger som i all sin stiliserte endimensjonalitet troner i messa, slik at «heltene» kan skue opp på seg selv med stolthet og ærefrykt.

Hvis det viser seg at dette handler om en bevisst sensur, og ikke en tankeløs og respektløs omgang med verkene fordi man ikke vet bedre, er dette noe som må få alvorlige konsekvenser, og en holdning som må bekjempes. Det er skremmende hvis soldater ser på seg selv som helter som fortjener folkets beundring!

Holdningene til kunst og kunstnere som er fremherskende i en militærleir, er bare et speilbilde av de meningene som finnes blant majoriteten i samfunnet. Det er hverken mer eller mindre revolusjonerende enn det. At de fleste mener kunsten ikke har særlig verdi, er jo ikke så rart når man tenker på hvordan kunsten og kunstnere ofte svertes og stigmatiseres i den norske offentligheten, og reduseres til å bli noe som må ha underholdningsverdi for å få oppmerksomhet.

Andre land kan misunne Norges oljeformue, og at såpass mye penger brukes på offentlige utsmykkinger og kultur. Man kan spørre seg om denne overfloden av penger har resultert i en allmenn dekadanse, en bruk-og-kast-mentalitet som handler om at staten punger jo ut til slutt allikevel, så det er bare å gjøre som man vil. Kunsten er jo bare noe smøreri!

Lav takhøyde

Hvis takhøyden i Forsvaret virkelig er så lav at man ikke kan godta å bli fortolket gjennom kunstnerens blikk, bør man for evig tid lukke porten på Rena leir og alle andre norske militærleirer og heller gjøre portretter av hverandre.