Hvem skjøt? Aftenpostens Bjørn Brøymer har vært på besøk på Norges Hjemmefrontmuseum. I artikkelen «I hjemmefrontens verden» i Aften 17. februar, kommer han med en del betraktninger i den forbindelse. Utgangspunktet hans er «Hvem skjøt norske nazister under krigen?», foranlediget av den glimrende dokumentarfilmen om Karl A. Marthinsen, laget av sistnevntes grandniese Benedicte Orvung.

Brøymers spørsmål, som har som klar forutsetning at dette har samfunnet krav på å få vite, er det tidligere gitt grundige og innsiktsfulle svar på. Når en stat, ved dens regjering og forsvarsledelse, beordrer soldater, i dette tilfelle norske spesialstyrker utdannet i Storbritannia, til å gjennomføre en aksjon som har til hensikt å ta liv, er krav om offentliggjøring av navn helt uaktuelt. Det blir en diskusjon om å få vite det man ikke skal eller har rett til å vite, og det har ingenting med hemmelighetsstempling å gjøre. Man kan jo i forlengelsen av et slik offentlighetskrav også kreve navnene på dem som skjøt Vidkun Quisling 24. oktober 1945. Det skjer selvsagt ikke.

I krig navngis ikke hvem som skjøt hvem. Når norske spesialsoldater i Afghanistan kommer i kamp i Taliban, kunne man teoretisk komme i en situasjon der en av Talibans kjente og navngitte ledere ble drept. Men på samme måte som med Marthinsen ville det være uaktuelt å få oppgitt navn på den soldat som skjøt det avgjørende skuddet. Hva man selv ønsker å gå ut med, er en annen sak. Asbjørn Sunde la i sin bok «Menn i mørke» aldri skjul på sin innsats på dette området.

Det viktige når det gjelder likvidasjonen av Marthinsen er at de ansvarlige myndigheter bak avgjørelsen er kjent, begrunnelsen er kjent, hvem som fikk ansvaret for å få oppdraget utført er kjent, i likhet med operasjonsnavnet på den gruppen som sto for gjennomføringen.

Brøymer skriver også, som de fleste andre, om de «forferdelige konsekvenser» denne likvidasjonen fikk. Man må då minne om at Norge var i krig, på alliert side. Hver eneste dag ble titusenvis soldater og sivile drept utenfor vårt land. At vi skulle slippe unna uten tap av menneskeliv, enten det var i kamp eller som tyske represalier, var utenkelig. Sett i internasjonalt perspektiv var Reichskommissar Terbovens hevn relativ behersket. I landsbyen Lidice i Tsjekkoslovakia ble 340 drept som hevn etter attentatet mot Reichard Heydrich og mer enn 13000 landsmenn ble arrestert som en direkte følge. Man glemmer også lett hva som kunne ha blitt alternativet dersom en desperat Marthinsen med sitt maktapparat hadde stilt seg i spissen for en kamp i krigens sluttfase. De 28 henrettede på Akershus festning er en del av krigens brutale virkelighet. De døde i kampen mot nazismen, som millioner andre.

Marthinsens historie er ikke fortalt på Norges Hjemmefrontmuseum, sier Brøymer. Jo da, hele museet er en dokumentasjon på hva Marthinsen sto for og hva motstanden gjaldt. Er man på jakt etter biografier, går man ikke på museum, men leser Norsk Biografisk Leksikon. Der finnes en god artikkel om Marthinsen, som er i tråd med det norske faghistorikere har fortalt om denne mannen i tallrike bøker og som sammenfaller med Orvungs grundige og tankevekkende film Strengt hemmelig. Filmen er befriende fri for revisjonisme og hensynsløs ærlig overfor nazismen og dens medløpere i Norge. Forhåpentligvis får filmen et stort publikum i det ganske land.

Arnfinn Moland
leder for Norges Hjemmefrontmuseum