Forskningsmidler. I den offentlig debatten om forskningsmidler er det sikkert ikke så mange som klarer å følge med i alle svingene, men i et nøtteskall er det egentlig enkelt: Det handler om Arbeiderpartiets skepsis til intellektuelle. Denne skepsis er særnorsk, for de svenske sosialdemokratene har på en helt annen måte skapt allianser med sine friere forskere. At statsråden for tiden kommer fra SV, som stort sett bare har skolelærere og professorer som velgere, har dessverre ikke gjort saken bedre.

Ensformig debatt.

Debatten om forskningsbevilgninger er temmelig ensformig: Vi forskere vil ha mer penger, og Regjeringen svarer at det har vi fått. For å komme ut av denne bakevjen satte derfor Regjeringen prisverdig ned et utvalg som skulle se på hvordan vi bruker de pengene vi faktisk får. Dette «Handlingsromutvalget» konkluderer med at det er for mye øremerking av midler. Mer bør disponeres av forskerne selv. Det er jo de som er ved forskningsfronten på et bredt utvalg av felter, og som derfor har et ansvar for at Norge er med der det «skjer».

I det siste statsbudsjettet øker Regjeringen graden av øremerking.

Politisk korrekt.

Tildelingene til politisk korrekt forskning, som klima, er det eneste som har vekst. Over natten ble bevilgningene så store at det er åpenbart for de fleste at mottagerne ikke kan bruke pengene på noen god måte. Det er for mye penger!

Milliardene drysses nå over både gode og middelmådig forskere og prosjekter. Samtidig er det mange topp internasjonale forskere som står uten midler fordi de ikke passer inn i de politiserte programmene.

Kommende kriser.

Forstår ikke Regjeringen at man må ha god forskning over mange felter for å løse klimakrisen? Forstår den ikke at forskere ikke bare skal møte dagens kriser, men også morgendagens? Forstår den ikke at forskere også skal stille seg kritisk til den virkelighetsforståelse som til enhver tid finnes i regjering og storting?

Nei, denne regjering gjør ikke det, for statsråd Tora Aasland svarer med å ønske seg «en diskusjon om forholdet mellom overordnet styring og faglig frihet». Og la det være klart, det er mindre frihet hun vil diskutere. Hun vil følge opp den overdrevne øremerkingen med enda mer styring. Dette kommer på toppen av styringsreformer som på kort tid allerede har umyndiggjort forskerne på en måte som savner sidestykke siden regjeringen Quisling.

Gå i seg selv.

Dersom Regjeringen hverken vil komme med mer penger eller minske øremerking, er det i sannhet «stø kurs». Har Regjeringen ingen endringsvilje?

Det er meget enkle grep som kreves: Kanskje er det penger nok, men da må mindre øremerkes. Politisk styrt forskning må fullfinansieres slik at institusjonene slipper å subsidiere den med midler de har fått for å sikre faglig mangfold, kunnskapsberedskap, grunnforskning, disiplinutvikling og forskning som er kritisk til politikernes prioriteringer. Dette er formål som er helt essensielle om Norge skal holde følge med andre nasjoner som på en helt annen måte satser bredt for å bygge seg opp som kunnskapsnasjoner.

Historisk slagg.

Det er ikke vanskelig å spore det historiske slagg som ligger til grunn for at sosialdemokratene klamrer seg til sin foreldede styringsideologi for forskning.

I klassekampens tid var professorer overklassens menn, og de sosialdemokratiske seierherrene etter krigen hadde ikke hadde tillit til dem. I det fattige Etterkrigs-Norge opprettet de derfor mer praktiske forskningsinstitusjoner som helt konkret «bygget landet».

Ny tid.

Men det er en ny tid nå, der mange professorer har en slektshistorie nærmere «den lesende arbeider» enn den man finner blant Regjeringens medlemmer. Og i vår tid handler det om en mer kompleks kunnskap enn å legge vann i rør og få det til å ryke av fabrikkpipene. Ap må derfor rett og slett løsne det historiske tvangsgrepet og slippe vår tids kunnskapsarbeidere mer fri.

For ordens skyld, dette er ikke et partipolitisk innlegg. Jeg stemte Ap ved siste valg, men bør vi gjøre det igjen?