Å se på kunstutdanning som overforbruk (Aftenposten 4. mars) eller å påstå at den er best tjent med å foregå innenfor egne og selvforstående kretsløp (Lotte Sandberg Aftenposten 5. mars), blir etter mitt syn feil.

Kunst og akademia.

Kunsthøgskolen i Oslo opererer i skjæringsfeltet mellom kunsten og akademia. Dette stiller krav til innsikt og fleksibilitet. Vi har ca. 500 studenter i 20 ulike studieprogram. Med en studiepoengproduksjon på 54,7 pr. år, ligger Kunsthøgskolen i Oslo på toppen når det gjelder gjennomstrømming av studenter.

Utdanningene er ressurs- og kostnadskrevende. Opplæringen for scenekunststudentene skjer for eksempel der lyd- og lystekniker, kostymemaker m.fl. tilrettelegger for utøvelsen.

Lotte Sandberg hevder at forholdet mellom faglig- og administrativt ansatte ved Kunsthøgskolen i Oslo er omtrent 50/50. Bildet er mer nyansert. Rene administrative stillinger utgjør 34 prosent, tekniske stillinger (verksteder og teknisk sceneproduksjon) og bibliotek utgjør 15 prosent, og vitenskapelige stillinger 50 prosent. De ansatte arbeider med å drive på en rasjonell og effektiv måte, uten å forringe kvaliteten. Kunstutdanning har en verdi i seg selv som ikke umiddelbart lar seg måle eller veie.

Høy aktivitet.

Siden kunstnerisk utviklingsarbeid ikke kan evalueres kvantitativt, er det vanskelig å vise til resultater gjennom annet enn de ansattes selvstendige kunstprosjekter. Fagansatte, ikke minst ved Kunstakademiet, viser høy aktivitet med kontinuerlig utstillingsvirksomhet, både nasjonalt og internasjonalt. I en slik kontekst er det vanskelig å akseptere kritikken om at «akademisk frihet» og «autonom kunnskapsproduksjon» ikke holdes i hevd. «Oppgradering av faglighetens status» har ofte å gjøre med symbolverdier og selvforståelse.

Hos oss har fagenhetene fått tilbake sine opprinnelige navn: teater-, opera og balletthøgskolen, og akademiet. De er organisert med dedikerte administrative støttepersoner og ledes av fagpersoner med høy kompetanse.

Trenger forbundsfeller.

Kvalitet koster og våre oppdragsgivere i Kunnskapsdepartementet har vist at de er villige til å betale. Vi trenger forbundsfeller som forstår kunstens særlige utfordringer, og som bifaller det formidable arbeidet som alle kunsthøyskolens ansatte gjør for våre talentfulle studenter.