«Egentlig alle kan bidra»

Ungdomsspråk. På flere måter er Oslo en delt by. Men blant ungdom er de tradisjonelle språklige forskjellene mellom øst og vest mindre tydelige enn før. Nye språkformer reflekterer oppvekst i et flerkulturelt miljø.

Multietnolekter. I år er det femten år siden Stine Aasheim skrev hovedoppgaven «Kebabnorsk» om fremmedspråklig påvirkning på ungdomsspråket i Oslo. I årene som har fulgt siden den gang, har vi hørt flere vitnesbyrd om at det har skjedd en utvidelse av ordforrådet til ungdommer som vokser opp i multietniske miljøer, og i 2005 kom det sogar en kebabnorsk ordbok.

Fremdeles norsk

I andre europeiske flerkulturelle bymiljøer har vi kunnet støte på beskrivelser av det som kalles multietnolekter. Det dreier seg om nye måter å snakke majoritetsspråket på, med kjennetegn også utover ordnivået. «Finner vi noe tilsvarende også i Oslo?» var spørsmålet Oslo-delen av det nasjonale forskningsprosjektet «Utviklingsprosesser i urbane språkmiljøer» (Upus) ønsket å finne ut av. Vi gikk derfor ut og tok opp intervjuer med og samtaler mellom et femtitall ungdommer i to bydeler i Oslo øst.

Egen dialekt

Majoriteten av ungdommene svarer et rungende «ja» på spørsmål om det finnes «en spesiell form for norsk» i multietniske ungdomsmiljøer. Flere av ungdommene er skeptiske til termen kebabnorsk, og noen omtaler faktisk språkformen som en dialekt. Når de blir bedt om å karakterisere språkformen, er det imidlertid nettopp ord de trekker frem. Undertegnede disputerte i februar på en doktoravhandling som er skrevet innenfor Upus-prosjektet, der jeg bekrefter forestillingen om at det også finnes andre karakteristiske trekk ved språket til ungdommer i multietniske miljøer i Oslo.

En wolla

Ungdommene benytter blant annet markører som «wolla» (som opprinnelig betyr å sverge ved Allah), «sverger» og «helt ærlig». Disse markørene fyller ulike funksjoner i samtaler, blant annet gjennom sin evne til å forsterke innholdet i et utsagn. «Wolla» inngår også som ledd i en form for minimal respons, «si wolla», der samtalepartnerne fortløpende evaluerer nyhetsverdien i bidragene til den de snakker med. Den flittige bruken av «wolla» blir lagt merke til, og har gjort at folk utenfor multietniske miljøer omtaler noen østkantungdommer og språket deres nettopp som «wolla».

«Ei jente» forsvinner

Når det gjelder måten ungdommer uttrykker grammatisk kjønn på, er det lite som avviker fra forestillingen om tradisjonelle måter å snakke oslomål på, men vi finner en overvekt av hankjønnsord. Noen intetkjønnsord blir også behandlet som om de er hankjønnsord, for eksempel i fraser som «sånn stor område», «min glass» og «en helt annen kroppsspråk». Ingen av ungdommene bruker «ei» (som i «ei jente»), og det ser også ut til at «sånn» tar over rollen som ubestemt artikkel i noen sammenhenger.

Også på setningsnivået finner vi et karakteristisk trekk ved ungdommenes språkbruk. Når en norsk setning innledes av noe annet enn subjektet, vil rekkefølgen på subjektet og verbet som kjent forandres: «Jeg leste Aften» blir til «I går leste jeg Aften». Dette kalles V2-regelen. Når V2-regelen brytes, blir resultatet «I går jeg leste Aften». Denne regelen brytes ofte av ungdommene, særlig når setninger innledes av adverb som «egentlig», «etterpå» eller «plutselig», som i «Egentlig jeg syns det er bra». V2-brudd er en klassisk feil hos folk som er i ferd med å lære seg norsk. Ungdommene som deltar i Upus-prosjektet, er alle født og oppvokst i Oslo, og også ungdommer med norsk som morsmål bryter V2-regelen i samtaler seg imellom.

Forskjellig med voksne

Det kan altså ikke bare dreie seg om feil innlæring. Regelen brytes mye oftere når ungdom snakker med ungdom, enn når ungdom snakker med en voksen. De fleste ungdommene har altså evnen til å tilpasse språkvalgene de gjør, i forhold til situasjonen de befinner seg i. V2-bruddene tilhører først og fremst «ungdommer seg imellom»-språket.

I språkmøtesituasjoner blir grammatikken ofte forenklet, noe både V2-bruddene og overvekten av hankjønnsformer kan sies å være eksempler på. Dette er trekk som typisk oppstår når, for å sitere en av ungdommene, «en hel masse kulturer blir splætta til én greie liksom». Vi kjenner dem igjen fra andre språkmøtesituasjoner som møtet mellom samisk, kvensk og norsk i Nord-Norge.

Språk er identitet

Ungdommenes evne til å veksle mellom ulike måter å snakke på vitner også om en språklig bevissthet: Språket ditt kan både si noe om hvor du kommer fra, hvem du vil være, og hvem du ikke vil være. En jente forteller for eksempel at hun tror hun bruker trekkene «litt for å vise at jeg ikke er en vestkantberte», og andre sier at de ikke vil bli oppfattet som «jålete».

Tradisjonelle språklige forskjeller mellom øst og vest er ikke like tydelige som før, særlig ikke blant ungdommer. Bruken av multietnolektiske trekk kan derfor ta over som uttrykk for østkanttilhørighet hos enkelte. Noen knytter trekkene til noe «tøft», gjerne forbundet med en form for gangster-stereotypi. Språkformen reflekterer også oppvekst i et flerkulturelt miljø der «liksom vi tar og vi gir til hverandre for det er det vi har, og det er blitt et språk ut av det,» som en av ungdommene uttrykker det. Eller som en annen sier det: «Egentlig alle kan bidra!».

Send ditt innlegg til debatt@aftenposten.no Mer informasjon om debattinnlegg og kronikker finner du her.

Siste fra Debatt

Kommentarfeltet støtter ikke IE8. Vennligst oppgrader eller bruk en annnen nettleser.
Debatten vil bli moderert i ettertid.

Mest kommentert siste døgn