Er akademisk frihet uforenlig med et godt arbeidsmiljø ved universiteter og høyskoler? Akademisk frihet og ytringsfrihet er livsånden til universitetene og er det som gir dem eksistensberettigelse som frie, uavhengige institusjoner. Kjernen i den akademiske friheten er lovfestet og består i friheten til å forske, undervise og utbre faglige standpunkter i samsvar med grunnleggende normer for vitenskapelige undersøkelser.

Samfunnets krav

Men akademiske institusjoner er arbeidsplasser underlagt samfunnets krav til arbeidslivet. Retten til et godt arbeidsmiljø tilkommer alle ansatte ved enhver arbeidsplass i Norge. Retten inkluderer ikke å bli utsatt for mobbing, trakassering eller annen utilbørlig opptreden. Et dårlig arbeidsmiljø kan hemme rekruttering til forskning. Universitetets mange kategorier av ansatte innen forskning, undervisning og administrasjon har forskjellige forventninger til og avhengighet av et godt arbeidsmiljø.

Ubalanserte arbeidsmiljøer

Sosiale relasjoner og maktforhold ved universitetene er sammensatte og ubalanserte. Yngre forskere uten fast stilling står i et avhengighetsforhold til eldre og etablerte innen faget, administrativt personell kan oppleve seg annerledes verdsatt enn vitenskapelig personell, forskere i fag med små finansieringsmuligheter kan føle seg tilsidesatt av forskere innen fag i «medvind» etc. Arbeide ved universiteter er mye mer preget av «alles kamp mot alle» enn «vår kamp mot de andre». Slike forhold gjør at det psykososiale arbeidsmiljø kan være mer utfordrende enn ved mange andre arbeidsplasser.

Fagutvikling skjer gjennom åpen debatt og systematisk kritikk. Det går imot selve identiteten til en forsker å bli fortalt av en leder hva man ikke får kritisere, hvordan kritikk skal utformes eller hvilke fora den skal fremføres eller ikke fremføres i. Av og til går det hardt for seg i akademiske debatter, og det er ofte vanskelig å skille mellom debatter om faget, debatter om arbeidsmetoder og arbeidsorganisering og debatter om styring, ledelse og samarbeid ved universitetet som arbeidsplass.

Flyte eller synke

Fordi akademikere er avhengig av akademisk frihet, fordi makt og sosiale relasjoner er uoversiktlige og sammensatte, fordi en del av kjernevirksomheten i akademia er å kritisere, tror jeg universitetsansatte må være innstilt på å bli utskjelt, baktalt og oversett i større grad enn mange andre arbeidstagere. Vi kan tale varmt om ivaretagelse av stipendiater og fagfeller, men når det kommer ned til «alvoret», handler det om den enkeltes evne til å flyte eller synke. Vi gjør institusjonen en bjørnetjeneste om vi tror at universitetene skal bli ledende på ivaretagende arbeidsmiljø og omsorgsfulle omgangsformer.

Ikke mer enn lovens krav

Vi bør ikke utvide arbeidsmiljølovens vern om det psykososiale arbeidsmiljøet til å omfatte mer enn lovens krav. De aller fleste arbeidstagere har sannsynligvis opplevd en eller annen form for negative hendelser som å bli utskjelt, vært offer for ryktespredning eller å bli oversett eller overhørt i en sosial situasjon på jobb. Det er først når slike handlinger systematisk og vedvarende rettes mot en og samme person som føler seg forsvarsløs, at det er tale om mobbing.

Men den akademiske friheten må ikke hindre grenser for adferd som er mobbing og trakassering i lovens forstand. Selv ikke professorer er hevet over loven. Akademisk frihet er ikke en menneskerett. Den akademiske friheten er derfor ikke noe forsvar mot grenser for adgangen til systematisk og vedvarende å rette kritikk mot enkelte kolleger eller andre ansatte ved institusjonen.

Gi rom for frisk diskusjon

Ledelsen har rett og plikt til å beskytte alle ansatte mot slik behandling, også der hvor den som mobber eller trakasserer påberoper seg ytringsfrihet som ledd i den akademiske frihet. Hovedløsningen ligger likevel ikke i formelle tiltak overfor uakseptabel adferd, men å skape miljøer med følelse av samhørighet og samhold, som gir større rom for friske diskusjoner og hensyntagen til at folk har forskjellige grenser og behov.