Les også:

Kjetil Rolness har utfordret meg til å si hva jeg mener om biologiske kjønnsforskjeller. Det skrev jeg om i Aftenposten 11. mars etter det første Hjernevask-programmet. Som samfunnsforsker er mitt emne sosial variasjon og sosial endring. Dette er ikke det samme som å benekte biologi.

Artikkelen om kjønn og biologi som Jørgen Lorentzen og jeg skrev i 2007 på oppfordring fra det danske Ugeskrift for Læger, ser på hvorfor debatten mellom medisinere/biologer og kjønnsforskere ofte har vært vanskelig: På den ene siden kjønnsforskere som har avvist at biologi skulle ha noen betydning for kjønnet adferd, på den andre siden biologer og medisinere som har tolket sine funn ut fra ureflekterte kulturelle stereotypier.

Bruker språket

Vi avviser altså ikke biologien, men gjør oppmerksom på at også naturvitere bruker språket og kulturelle forestillinger når de måler og tolker virkeligheten, og at de ofte er lite oppmerksomme på dette. Vi baserer oss på moderne biologisk forskning når vi viser til at de funne kjønnsforskjeller er små, og at de er gjennomsnittsforskjeller.

Videre at dagens biologer har oppdaget hjernens store fleksibilitet og tilpasningsdyktighet når det gjelder miljøet. Biologiske disposisjoner og anlegg vil påvirke menneskers adferd på ulike måter, men dette sier ikke noe om hvilken sosial og kulturell mening vi tillegger denne adferden.

«Mening» er ikke er biologisk kategori i annen forstand enn at mennesket har en medfødt evne til å skape mening. Biologer og kjønnsforskere trives altså ganske bra i hverandres selskap etter hvert, og det var faktisk noe av poenget i vår artikkel. Det er interessant at Kjetil Rolness er helt enig i disse nye synspunkter når det gjelder det biologiske grunnlag for raseskiller, men altså ikke når det gjelder kjønnsskiller (se innlegg i Dagbladet 15. mars 2008).

Betenkelig

Det som derimot er mer betenkelig i den pågående debatten, er at forskjellen mellom det å utforske den fysiske virkeligheten (som naturvitere gjør) og det å analysere mening i menneskelig adferd (som humanister og samfunnsvitere gjør) ikke anerkjennes. Hvis kravet til forskning er at den skal være basert på målinger, eksperimenter og hypotetisk-deduktiv metode, så har man i realiteten utvist de fortolkende vitenskaper fra vitenskapens verden, slik også positivismen gjorde på 1930-tallet. Men humaniora og samfunnsvitenskap er ikke i samme grad som naturvitenskapen vitenskaper som nærmer seg en universell og uforanderlig sannhet skritt for skritt.

Oppgaven er heller, som sosiologen Max Weber engang har sagt det, å være «evig unge» og hele tiden gi nye tolkninger på samfunnets tilstand og stadige utvikling. Disse vitenskaper leverer dermed et helt nødvendig bidrag til samfunnets selvrefleksjon, selvkritikk og selvkorrigering.

Kvalitetssikre

La meg til sist si noe om min rolle som leder av landets største senter for kjønnsforskning gjennom 16 år. Det er et senter med folk fra mange fag og med ulikt teoretisk ståsted. Som leder har jeg måttet kvalitetssikre forskningen, noe som selvsagt er en utfordring utenfor mitt eget fagfelt. Jeg har derfor basert meg på akademias egne kvalitetssikringsmetoder, som i litt ulike varianter består av fagfellevurdering.

Kompetanse

Min kollega Jørgen Lorentzen, som også nevnes av Rolness, har fått tilkjent førsteamanuensiskompetanse ved flere anledninger både i kjønnsforskning og litteraturvitenskap. Han har en høy produksjon av vitenskapelige artikler i nordiske og internasjonale tidsskrifter med fagfellevurdering. Han har en ledende rolle i et stort forskningsprosjekt med grunnforskningsmidler (Kulturforskningsprogrammet) fra Norges forskningsråd, hvor mindre enn 10 prosent av søknadene ble innvilget. For meg er dette viktigere belegg for Lorentzens faglige kompetanse enn hans fremtreden i mediene.

Det er mulig at Rolness vil mene at alle de komiteer og fagfeller i inn- og utland som har vurdert Lorentzens kompetanse, selv er inkompetente, men da må man spørre hvem som egentlig skal bestemme hva som er kvalitet innen forskning. Harald Eia, kanskje?