Kjønnsforskning. Senter for Tverrvitenskapelig Kjønnsforskning (STK) er blitt en belastning for Universitetet i Oslo, også i øynene på samfunnsforskere som Øyvind Østerud og Ottar Brox (Dag og Tid, 26. mars). Men Harriet Bjerrum Nielsen, senterleder gjennom 16 år og selve bjellekua blant kjønnsforskerne, merker ikke at det brenner i fjøset.

Dummer seg ut.

At kjønnsforskerne dummer seg ut på TV, er ikke et symptom på svikt i fagmiljøet. Så lenge de ansatte får sine artikler akseptert av fagfeller (i samme lukkede kretsløp) og mottar penger fra av et ukritisk forskningsråd, er alt i sin skjønneste orden.

Bjerrum Nielsen svarer ikke konkret på min kritikk av hennes og Jørgen Lorentzens felles bio-vegring: Argumentene mot stråmenn («biologismen»), opphøyelsen av en uetterrettelig queer-biolog som sannhetsvitne, håndplukking av forskning som bekrefter det ønskede kjønnslige «mangfold», og relativisering av biologiske funn som «kulturelle forestillinger».

Tunnel.

Bjerrum Nielsen har selvsagt rett i at «mening» er en viktig og irreduserbar dimensjon ved menneskelivet. Men hun og Lorentzen går mye lenger: «Biologi har ingen mening før den fortolkes sosial og kulturelt: Det er hva samfunnet og den enkelte velger å gjøre med de biologiske anlegg, som gir disse anlegg sin betydning.» Denne sosiale konstruktivismen er blitt en tunnel som hindrer kjønnsforskere i å se at de er på ville veier. «Ord skaper folk», sier Nils Axel Nissen, et av intervjuobjektene i Hjernevask. Javisst, utenfor «teksten» finnes det ingen oppreiste pattedyr med to armer og en elastisk, men også strukturert hjerne.

Kunstige fagskiller.

Bjerrum Nielsen trenger ikke fortelle at det stilles ulike krav til natur- og samfunnsvitenskap, eller at Jørgen Lorentzen kan noe. Jeg har gjort begge deler i Dagbladet (20. mars). Hun burde heller fortelle hva STK har tenkt å gjøre for å nedbygge kunstige fagskiller innenfor kjønnsforskning.