• FOTO: Stenersen Tor G

Noen ord til oppklaring

BESKYLDNINGER. Pastor Reidar Voith har i mediene beskyldt meg, anonymisert, for «voldtektsforsøk» og kunngjort at jeg i 1996 ble «avsatt som prest».

For å motbevise det siste er det nok å nevne at jeg så sent som i juli i fjor prekte i en begravelse i hans egen sognekirke i Porsgrunn, og sto sammen med ham og biskopen ved alteret og feiret messen. Han bad til og med om å få trykke prekenen i menighetsbladet.

Når det gjelder «voldtektsforsøket», eller i det minste «forsøk på seksuelle tilnærmelser», er sakens fakta som følger:

I biskopens administrasjon var det to høyt plasserte tjenestemenn som var meget imot både meg og min virksomhet i norsk offentlighet, og allerede i 1987 fikk meg fjernet som leder av Katolsk informasjonstjeneste ved å ta fra meg mitt kontor og tilby meg et kott.

Trengte anklager

I 1993 ga jeg ut boken Pater Hilarion, og i et av kapitlene kommer en ung mann til den milde pater og forteller at han er forelsket. «Hva heter hun?» spør pateren. «Han heter Marius!» svarer den unge mannen. Så følger en lang samtale der pater Hilarion fremstiller kirkens syn på homofili, men samtidig viser forståelse for den unge mannens ønske om et samliv. Dette kapitlet ble av mine motstandere oversatt til engelsk og sendt til Roma. Men det var ikke nok til å få meg avsatt. Man trengte anklager mot meg, helst om «overgrep».

I august 1996 var Reidar i «praksis» i bispegården og menigheten der. I august 1995 var han i praksis hos meg, mens han ellers studerte ved et presteseminar i München. Jeg var meget glad i ham, og han i meg, så jeg følte nesten at jeg hadde en sønn; han var 22 år yngre enn meg – og et hode høyere! Vår fysiske kontakt besto i at jeg sto på nederste loftstrinn i gangen for å rekke opp til å gi ham en klem når han kom og gikk. Han fikk aldri en berøring som ikke en far kunne ha gitt sin sønn, eller en onkel sin nevø eller niese.

Forhør

Reidar hadde også en jevnaldrende venn, en jusstudent, som ofte var sammen med oss. Sommeren 1996 inviterte jeg jusstudenten med på en litteraturfestival. I ettertid skal Reidar ha spurt jusstudenten om han og undertegnede delte seng. Dessverre ville studenten erte ham litt, så han sa ja til det.

I september 1996 ble jeg en kveld oppringt av jusstudenten. Han var helt sjokkert, etter å ha vært innkalt til «forhør» hos en av mine to uvenner i bispegården, og sa at man planla å ødelegge meg. Reidar var til stede under forhøret, og tanken var at det skulle lages et dokument som skulle sendes min overordnede i Paris, pater Eric de Clermont-Tonnerre, som da var det vi kaller provinsialprior. Man ønsket da at han skulle forflytte meg til utlandet, uten at jeg selv kjente til at jeg var anklaget. Studenten fikk derfor forbud mot å fortelle meg om forhøret.

Min første reaksjon var å ringe den pensjonerte biskop Gran, som hadde presteviet meg og kjente klimaet det hele skjedde i. Han skrev straks på fransk et brev til provinsialprioren til mitt forsvar. Da pater Eric fikk dokumentet fra Oslo, så han straks at det kom fra folk som «ville meg til livs». Han frarådet meg sterkt å si opp min stilling som sogneprest.

Standarden satt

8. oktober var jeg til møte hos biskop Gerhard Schwenzer, ledsaget av en av mine klosterbrødre, pater Arne Fjeld. Foran seg hadde biskopen anklagene i en mappe. Den første gjaldt en navngitt menighetstur, hvor jeg skulle ha kommet med slibrige forslag på rommet. Jeg kunne meddele biskopen at vi ikke delte rom på den turen, og gi ham navnet på min romkamerat.

Dermed var standarden satt for resten. Ordet «voldtektsforsøk» var så vidt jeg husker ikke nevnt i denne første versjonen av anklagen, og det hadde heller ikke forekommet noe «seksuelt» sammen med Reidar. Det hadde det derimot med jusstudenten: Ham skulle jeg ha forført.

Sa opp selv

Det var da jeg gjorde min store tabbe: Jeg ble sint, og sa til biskopen at jeg ikke kunne finne meg i å høre på den slags vrøvl etter å ha vært hans sogneprest i åtte år; jeg sa på flekken opp min stilling fra 1. januar 1997. Det er følgelig uriktig at jeg ble oppsagt. Men ved selv å si opp, fritok jeg dessverre bispedømmet for den bevisbyrden en eventuell oppsigelse ville kreve, og saken ble hengende i løse luften. Jusstudenten sendte imidlertid et langt brev til biskopen, hvor han avsannet enhver beskyldning og redegjorde i detalj for det skandaløse «forhøret» han var blitt utsatt for.

En annen ung mann, som i dag er lege, ble innkalt til et lignende forhør, bare fordi det av min dagbok fremgikk at vi var venner. Jeg fikk full rapport.

Selv ville jeg gjerne ha skrevet om hele saken i min litterære dagbok, for å forsøke å bringe den ut av verden, men mine foresatte i Ordenen sa nei til det. Dermed ble saken hengende i løse luften, men da jusstudenten i 2000 bad meg forrette vielsen i hans bryllup, skjønte nok de fleste som hadde hørt om den, at han ikke var noe «offer».

Opprop i Vårt Land

I 2002 ga jeg ut en oversettelse av en samling dikt av Kavafis, en av Hellas’ største diktere i det 20. århundre, og obligatorisk pensum for alle greske gymnasiaster. Da kom det et opprop over to sider i Vårt Land under overskriften «Pater Pollestad forherliger homofilt samliv», der mine uvenner hadde mobilisert en tredjedel av presteskapet til å signere.

I mars 2004 kom det såkalt «kanonisk visitas» fra Roma til bispedømmet i Oslo. 13. mars var det min tur til å snakke med visitator, en fransk biskop. Her ble jeg først konfrontert med enkelte av mine uttalelser angående lære- og moralspørsmål, som Vatikanet bare kjente fra mildest talt lite velvillige oversettelser til engelsk. Så kom vi til de «seksuelle» anklagene.

Den første gikk ut på at en navngitt nonne i 1983 hadde innberettet at jeg som vikar i en menighet hadde sett på en av ministrantene «med et begjærlig blikk». Jeg ga dem navnet på ministranten, nå universitetslærer, og han sendte dem et brev som frikjente meg fra enhver mistanke, samtidig som de fikk hans kraftfulle mening om slike måter å behandle mennesker på.

Oppspinn

Den andre anklagen var etter sigende innlevert av en av mine gode venner, og handlet om en menighetstur i 1991 hvor jeg delte rom med en ministrant. Sannheten var at jeg delte rom med to ministranter. Min venn skrev også brev til visitator om at han aldri hadde levert noen anklage; det hele var oppspinn. Den tredje og siste anklagen var den som nå er kommet opp igjen i en ny versjon, for i den opprinnelige var det jusstudenten som hadde vært utsatt for seksuelle tilnærmelser.

Der kunne jeg fremlegge en engelsk oversettelse av hans eget brev til biskopen, der det hele avsannes. Jeg hadde inntrykk av at visitator trodde meg, og i ettertid ble jeg ikke fratatt noen av mine prestelige rettigheter. Derimot ønsket Roma at både jeg og min fremste uvenn skulle være fraværende fra bispedømmet i to år, fordi vi «bidro til polarisering», og jeg ble høsten 2005 sendt til Paris, hvor jeg siden helt frivillig er blitt værende og gjerne blir.

Har vært sammen

Reidar inviterte meg til sin prestevielse, men jeg sa jeg kunne ikke komme så lenge han ikke hadde tatt tilbake beskyldningene. Siden har vi ved flere anledninger vært sammen i vennlige former, sist i hans prestegård i fjor sommer, i særdeles mange vitners nærvær.

I dag, på 30-årsdagen for min prestevielse, har jeg bestemt meg for å nedlegge mitt embete og slutte som prest. Biskopen har sagt i klare ord at han ikke har bruk for meg i Norge, og det var blant mine egne jeg ville virke.

Champagne, 12. april 2010.

Send ditt innlegg til debatt@aftenposten.no Mer informasjon om debattinnlegg og kronikker finner du her.

Les også:

Siste fra Debatt

Kommentarfeltet støtter ikke IE8. Vennligst oppgrader eller bruk en annnen nettleser.
Debatten vil bli moderert i ettertid.

Mest kommentert siste døgn