Bernt T. Oftestad

FOTO: privat

Påkrever reaksjoner. Ikke uventet frasier pater Kjell Arild Pollestad seg sin stilling som katolsk prest. («Noen ord til oppklaring», Aftenposten 13. april). Nå er det imidlertid slik at denne saken må biskopen i Oslo avgjøre. Pollestad knytter en lang kommentar til sin beslutning som gjør det påkrevet med en reaksjon.

Avviser anklager

Han anfører at han har en rekke erfaringer fra tiår tilbake som han mener underbygger avvisningen av anklager fra pastor Reidar Voith, og som viser at han har vært forfulgt av «motstandere». Pollestad nevner selv «to høyt plasserte tjenestemenn» i biskopens administrasjon som allerede i 1987 motarbeidet ham. Men det Pollestad anfører til «oppklaring», har foregått bak lukkede dører og mye blir det rene småplukk. Hans påstander lar seg med andre ord vanskelig eller ikke i det hele tatt kontrollere. La oss derfor holde oss til det som er offentlig kjent, og som enhver kan ettergå riktigheten av.

Kritikk mot skilte prester

14. september 2002 lot Pollestad seg intervju av Vårt Land. Da reiste han sterk kritikk mot prester innen Den norske kirke som var gifte, ble skilt og giftet seg igjen:

«Du kan oppleve at til og med prestar som sjølve er skilde og gjengifte, kan tillate seg å ville normere dei homofiles sine liv. Når ein veit at Herren sjølv ikkje har sagt eit einaste ord i evangeliet om homofili, medan han har svært klare ord om gjengifte. No vil eg ikkje fordømme dei som har kome i ulukke i sine ekteskap, men eg meiner at når ein sjølve sit i glasshus, burde ein vere forsiktig med å kaste stein.» Dette ble formulert i en situasjon da den oppskakende overgrepssaken i St. Dominikus i Neuberggaten var kommet frem i lyset, og homokulturen og overgrepssakene i den katolske kirken i USA var blitt kjent langt ut over Amerikas grenser.

I glasshus

I en artikkel i Vårt Land 20. september 2002 reagerte undertegnede sterkt på at Pollestad gikk til angrep på prester i Den norske kirke. Det var ikke norske statskirkeprester som satt i «glasshus». Noe ettertiden til fulle har dokumentert.

Dessuten henviste Pollestad til at Jesus ikke hadde berørt homofile forhold. Et argument gjentatt i det uendelige av dem som vil endre kirkenes tradisjonelle lære om homofili. Derfor stilte jeg ham overfor følgende utfordring: «Det er viktig å få tak i hva som her er Pollestads ærend. Det kommer ikke tydelig frem. Han kan avgjort oppfattes slik at han ser på homofil praksis som så vakker, edel og høyverdig at den bør ha anledning til å utfolde seg fritt (innen straffelovens grenser)». Denne utfordring som reiste spørsmålet om hans forhold til Kirkens lære, ble besvart med øredøvende taushet fra Pollestads side.

Men noen år senere kommenterte han det hele forblommet og anonymisert i en offentliggjort «dagbok».

Homopoesi

Jeg er selvsagt ikke den eneste som har reagert overfor Pollestad. Storparten av landets katolske prester kritiserte ham skarpt for oversettelsen av homopoesien til den greske dikteren Konstantin P. Kavafis som utkom i 2002. Om det inntrykk skal ha nedfelt seg, at Pollestad har vært utsatt for en mer eller mindre skjult kampanje fra «motstanderes» side, må det bemerkes at det er Pollestad selv som ikke trer frem i åpent lende, ikke besvarer et for en prest alvorlig spørsmål stilt i offentligheten, men reagerer med anonymiserte motangrep.

Det han nå har skrevet, er et virvar av ukontrollerbare «informasjoner» fra det lukkede rom og ingen oppklaring.