Både statsministeren og utenriksministeren gjentar setningen «Det finnes ingen militær løsning på konflikten i Afghanistan» som et mantra. Som om hyppig gjentagelse skulle få den til å klinge mer sant. Det som skal til, blir vi fortalt, er en politisk løsning.

Salige Ludvig Holberg ville nok godte seg storlig over denne språkgymnastikken. Kjennetegnet ved ethvert demokrati er jo at Forsvaret er lagt under politisk kontroll. Det norske forsvaret er ikke noe annet enn et sikkerhetspolitisk virkemiddel. Den militære tilstedeværelsen i Afghanistan er med andre ord en politisk løsning god som noen. Spørsmålet er selvfølgelig om det er den rette.

Ordkløyveriet skyldes nok heller at våre politikere ønsker å distansere seg fra det som er i ferd med å bli en svært så upopulær krig. En av de «politiske» mulighetene det pekes på, er å dyktiggjøre den afghanske hæren til å forvalte ISAFs oppgaver. Selvsagt; men en løsning blir ikke mindre militær av at de som utfører den har et annet flagg på uniformen.

Barack Obama hadde i alle fall ryggrad nok til å kalle noen kriger for rettferdige og nødvendige. Våre egne politikere nekter for at vi i det hele tatt er i krig.

ØRJAN N. KARLSSON
forfatter, Skien