Narrens navn er Harald Eia. I åtte uker har han holdt narr av en håndfull norske samfunnsforskere, og visst oss hvordan deler av samfunnsvitenskapen mer har vært styrt av ideologi og profesjonskamp enn av nysgjerrighet og vitetrang.

Skape uorden

Det har alltid vært hoffnarrens oppgave: å tøyse med kongen, leke med sannheten og skape uorden i orden. Hoffnarren fungerte som en ventil for undersottenes innestengte frustrasjoner. Han bevilget dem et lite pusterom, et blaff av galskap og en befriende latter som utfordret makten. Tilsynelatende. For det både narren og makten visste, var at makten på denne måten bare ble bekreftet: Hvilken makt hadde vel ikke den makt som hadde råd til å la noen holde narr av seg?

Kanskje var det sånn Jørgen Lorentzen & Co. tenkte, da de slapp til Eia: «Det er jo selveste Eia. Selv om spørsmålene hans er aldri så dumme, er det jo stas å bli sett sammen med ham.» Men det var noe de glemte, eller rett og slett ikke forsto:

Overmot

For det første, at samfunnsvitenskapens definisjonsmakt både i akademia og politikken var på hell også før Eias avsløringer. Hadde de tatt det innover seg, ville de kanskje ha vært mer forsiktig med sine hånflir overfor Eias såkalte uinteressante spørsmål. Men det var de ikke. De gikk i den klassiske fella som mennesker med makt over lang tid alltid ser ut til gå i, overmotets. En makt på høyden trenger nemlig aldri å begrunne sitt maktgrunnlag, det er jo nettopp noe av det samfunnsvitenskapen har lært oss: Makten kan tillate seg å flire av dem som tenker annerledes uten selv å falle gjennom. «Ja, men det er bare sånn det er», sier alltid makten. «Det er ikke noe å diskutere». Men den dagen makten ikke lenger har sin legitimitet er en slik strategi umulig, og må før eller siden ende i et fall.

Ikke maktens lojale tjener

For det andre, at narren ikke lenger er en maktens lojale tjener. I dagens samfunn har hoffnarren selv gjort seg til konge. I 1976 ble daværende kronprinsesse Sonja tvunget til å synge duett med tråddukken Titten Tei på Momarken. Utover på 1980-tallet fikk norske fjernsynsunderholderne statsråder til å tråkke omkring på trehjulssykler til seernes store forlystelse. På 1990-tallet sto politikere i kø for å fortelle hvilken ære det var å bli hengt ut av satireprogrammet Hallo i uken, og siden begynnelse av 2000-tallet har norske samfunnstopper sittet hver fredags kveld og latt seg dupere av munnrappe moromenn i NRKs Nytt på Nytt. Om Jørgen Lorentzen & Co. hadde hatt aldri så gode argumenter, ville det uansett ha vært vanskelig å møte Eia med dem uten å ha blitt gjort til latter, hvis det var det Eia ønsket.

På hell

Eia forsto at samfunnsvitenskapens definisjonsmakt var på hell. Derfor var han kanskje ikke spesielt modig, bare klarsynt nok til å innse at den med et velplassert spark ville kunne falle sammen i beste sendetid, og til slutt omskape Jørgen Lorentzen til en tragisk helt. Skulle han og NRK virkelig bevise sitt mot, burde de utfordre de maktene som i dag virkelig forvalter den uimotsagte sannhet. Dem finnes det mange av overalt i samfunnet, de er bare ikke alltid så lette å få øye på, nettopp fordi de ikke trenger å begrunne sin makt.

Definere kunst

Hva med å ta turen over til humaniora? Hadde Eia våget seg en tur innom kunsthistorien, Museet for samtidskunst eller Kunsthøgskolen i Oslo, og stilt spørsmålet om Marcel Duchamps snart hundre år gamle urinal virkelig er kunst, ville han antagelig fått det samme svaret som jeg har fått i over 20 år: «Herregud, for et latterlig spørsmål. Det synes jeg er et helt uinteressant». Så ville han forhåpentlig ha begynt å fundere på hvorfor de var så redde for prøve å besvare dette spørsmålet.

Her kommer min forklaring: Er ikke urinalet kunst, er mange andre museumsgjenstander fra det tyvende århundre heller ikke det. Hvem taper hva på det? Kunstekspertene taper makten sin, kunstnerne taper ansiktet sitt, mens spekulantene, samlerne og investorene taper milliardene sine.

De eneste som vinner på det er publikum.