Nye krav. 2010 er året der vi for alvor oppdager at verden har flere kraftsentre. Washington deler nå scene med Beijing og New Delhi når viktige økonomiske og politiske føringer utmeisles. Dette stiller nye krav til Norge: Hvordan kan vi opprettholde vår gode posisjon og rykte i en endret internasjonal sammenheng? U-hjelp og fred alene holder ikke lenger. Det viktigste verktøyet fremover vil være en næringspolitikk som bekjemper fattigdom.

De siste tiårene er det særlig to redskaper Norge har benyttet for å få større innflytelse internasjonalt enn vårt folketall ellers skulle tilsi: fred og u-hjelp. Innsatsen har gitt oss godvilje blant de toneangivende land i vesten, ikke minst USA. Vi har evnet å begeistre og skape beundring slik at merket «Norge» er blitt synonymt med «godhet», «fred» og «pålitelighet».

Problemet for Norge er at det vestlige normative rammeverket ikke lenger er like trendsettende i verden. Det finnes flere måter å definere hva som er god politikk og business på. India takket nei til norsk bistand i 2003. Og Norges fredsmeglingsengasjement er ikke like viktig for Beijing som det var for Washington.

Skape begeistring.

Spørsmålet Norge må stille seg er hvordan vi kan skape begeistring og oppmerksomhet i de toneangivende miljøene i Brasilia/Sao Paulo, Beijing og New Delhi. Merkevaren «Norge» må ha et positivt og relevant budskap som går ut over fred og u-hjelp. Vi mener at teknologi og inkluderende næringsliv kan bli de nye norske kjerneverdiene. Dette vil gi norske aktører, politiske så vel som økonomiske, lettere innpass hos nye og mektige beslutningstagere. På teknologisiden er vi godt i gang. Men når det gjelder et inkluderende næringsliv er mye ugjort.

Den politiske og økonomiske eliten i land som Brasil, Kina og India har forlengst sett at business er avgjørende for å få landene ut av fattigdom. Statsminister Hu Jintao prioriterer reduksjon av forskjellene mellom de fattige provinsene i vest og de rike områdene på Kinas østkyst. President Lula i Brasil har bedre levekår som sentralt tema i sin politikk. India har en lang historie med sosialt engasjement blant både næringslivstopper og politikere.

Gyllen mulighet.

Dette er tankegods som samsvarer godt med norsk politikk og bedriftskultur, og det representerer en gyllen mulighet for Norge til å spille ball med beslutningstagere i de nye kraftsentrene. Problemet er bare at Norge ennå ikke har utviklet til fulle det potensialet som ligger i et inkluderende og samfunnsansvarlig næringsliv. Vi har fått en stortingsmelding om samfunnsansvar som skisserer hvilke krav myndighetene stiller til norske bedrifter som opererer ute og også hva myndighetene selv ønsker å gjøre. Men vi må sette dette ut i praksis: Hva betyr det for den utenrikspolitiske agendaen og hvordan brukes det for å bygge norsk politikk? Legger Utenriksdepartementet godt nok til rette for at norske bedrifter skal drive på en måte som er inkluderende og utviklingsfremmende?

Strategi og business.

Samfunnsansvar handler ikke om veldedighet, men om strategi og business. Norsk business skal vinne på å være smartere, ved å sørge for at bedriftens virksomhet bidrar positivt i de samfunnene de opererer og på den måten blir etterspurte samarbeidspartnere. Mange av de fremvoksende markedene er utfordrende og har høy risiko, men støtte og god dialog mellom norske myndigheter og næringslivsaktører vil være et viktig bidrag.

Med et stadig voksende oljefond er det spesielt viktige at Norge unngår å fremstå som griske, uvitende og egoistiske nordboere. Et inkluderende, samfunnsansvarlig næringsliv som kan drive vekst og utvikling fanger tidsånden i verdens nye kraftsentre. Den muligheten bør Norge merke seg og gripe.