Da høyskolene ble opprettet var ideen at de skulle tilby noe nytt: yrkesrettede studier av kort varighet. Denne spesialiseringen er i ferd med å forsvinne. Høyskolene og universitetene tilbyr de samme studiene og de samme gradene. Men høyskolene vil gå hele veien og bli universiteter.

Divisjoner

Grunnen er åpenbar. Istedenfor diversifisering har vi fått et system med divisjoner, fra 2. divisjon (høyskoler), via 1. divisjon (vitenskapelige høyskoler) til eliteserien (universiteter). Tora Asland (SV) sier dette klart i Aftenposten 3. mai: «det å bli et universitet er et kvalitetsspørsmål».

Siden det er gratis å dele ut en universitetstittel, det følger ingen penger med den, må vi også forvente at det vil bli gjort. Når både Stavanger og Agder er blitt universiteter, er det politisk umulig å hindre at Bodø får denne tittelen.

Sammenslåing

I Møre og Romsdal har Høgskolen i Molde rykket opp i 1. divisjon, og en prosess er i gang for å slå sammen de tre høyskolene i fylket. Fylkespolitikernes ambisjoner om et universitet er klart uttalt. Selv om veien til universitetstittel, fem master- og fire doktorgradstilbud, er lang, vil ingen risikere å måtte bli igjen i de nedre divisjonene. Kravene vil nok bestå, men hvem kan nekte en landsdel å få sine doktorgradsstudier?

For å få til dette må institusjonene prioritere. Midlene må tas fra lavere grads undervisning. Det er uheldig. I dag, når store deler av ungdomskullet skal ta høyere utdanning, opplever vi at studentene kan ha en svak faglig bakgrunn. Utviklingen burde vært møtt med sterkere innsats i undervisningen. Nå skjer det motsatte.

Innavl

Før hadde høyskolene den klare fordel at de måtte fylle stillingene med universitetskandidater. Man unngikk dermed innavl, et problem som amerikanerne tar alvorlig, men som ignoreres i Norge. Men nå ser vi at en direkte konsekvens av de nye doktorgradtilbudene er at høyskolene begynner å ansette sine egne studenter. De kan bli seg selv nok. Det kan bli et større problem enn mangel på bredde.