20. mai 1950 ble det holdt konstituerende møte i Oslo for den første norske foreningen for homofile. Det ble starten på det organiserte arbeidet for homofiles rettigheter i Norge. Noe av det første organisasjonen Det norske forbundet av 1948 gjorde, var å gi ut brosjyren «Hva vi vil» i 1951. Her ble det argumentert mot gjeldende oppfatninger om homofili som en sykdom og en perversitet.

I dag innleder vi 60-årsjubileet vårt med et miniseminar på Litteraturhuset og lanserer brosjyren «Ta det ikke for gitt at pasienten er heterofil». Den er utviklet av LLHs helseprosjekt, Rosa Kompetanse, i samarbeid med Helsedirektoratet og alle de store profesjonsorganisasjonene i helsevesenet. På 60 år har vi beveget oss fra kriminalisering og sykdomsdiagnose og til like rettigheter og stor åpenhet.

Suksesshistorie

Det er liten tvil om at den norske homokampen har vært en suksesshistorie. Politisk aktivisme på vegne av en gruppe fordrer gjerne at det er en gruppe man kan kjempe med – og for. Noen har kritisert Forbundet av 1948 for å ha vært mest en sosial klubb i starten. Men Forbundets aktiviteter etablerte en gruppesolidaritet blant lesber og homser som ikke hadde vært der før. Med kvinnefrigjøringen og radikaliseringen av norsk politikk mot slutten av 60-tallet og begynnelsen av 70-tallet, våknet også den politiske aktivismen i homobevegelsen for fullt. Den første store politiske seieren var avkriminaliseringen av homoseksuelle handlinger mellom menn i 1972 – og fra da av har det gått slag i slag, via partnerskapslov i 1993 til felles ekteskapslov i 2008.

Fortsatt fordommer

Homokampen startet i det små, etter hvert vokste selvfølelsen og gruppesolidariteten frem, deretter våknet den politiske aktivismen. Forbundet av 1948 ble en tydelig røst i samfunnsdebatten – vi utfordret gamle dogmer. Og med gode argumenter og dyktige lobbyister har vi vært med på å gjøre Norge til et stadig mer åpent og likestilt samfunn. Dagens politiske og kulturelle offentlighet er åpen og inkluderende når det gjelder lesbiske, homofile, bifile og transpersoners rettigheter. De som fortsatt tar til orde for diskriminering av homofile får så hatten passer i offentligheten, men vi vet at fordommer florerer i mer lukkede rom. Det finnes fremdeles miljøer med maskulinitetsidealer som man ville trodd tilhørte en svunnen tid. Det finnes miljøer hvor det å skille seg ut er forbundet med sterke sanksjoner. Disse miljøene er ikke spesielt hemmelige eller særlig langt unna «folk flest». Vi vet at det i enkelte ungdomsmiljø er et så sterkt normalitetspress at avvik fra kjønnsnormen ikke tolereres.

Vi vet også at mange etniske og religiøse minoritetsmiljøer har et svært konservativt syn på homofili, ikke ulikt synet de norske biskopene hadde for 60 år siden. Her ser vi tydelige historiske paralleller. En effektiv frigjøringskamp må først og fremst kjempes av dem som opplever undertrykkelsen. Men for å kunne ta opp kampen trengs det noen å kjempe med – og for. Det er fremdeles bare en håndfull lesbiske og homofile med etnisk og religiøs minoritetsbakgrunn som deltar med styrke i den offentlige debatten. De gjør det til tross for store personlige omkostninger. Uten det sosiale fellesskapet som organisasjoner som Skeiv Verden og LLH tilbyr, ville det vært enda tøffere for disse enkeltpersonene å drive frigjøringskampen. Når tiden er moden vil vi se langt flere aktivister, langt flere som tør å utfordre eget miljø, tør å utfordre gamle dogmer.

Kampen er ikke over

60 års homokamp er definitivt ikke nok. Både HIV-positive, transpersoner og eldre lesbiske og homofile er sårbare grupper hvor mange fortsatt sliter tungt. Vi har mye å ta tak i når det gjelder holdninger i enkeltmiljøer, i skolen og ikke minst internasjonalt.

Likevel benytter vi nå anledningen til å gratulere oss selv med 60-årsjubileet, men minner samtidig om at vi må belage oss på å fortsette kampen i mange år fremover.