Er det galt å si «sjøtt» og «sjylling»? Radbrekker ungdommen det norske språket? Blir man dårligere i bokmål og nynorsk av å bruke dialekt på Facebook? Disse spørsmålene ble stilt da Aftenposten og NRK nylig arrangerte språkdebatt på Litteraturhuset. Som språkforskere undrer vi oss over at en språkdebatt i 2010 har et så ensidig normativt perspektiv, og at spørsmålet om korrekt og ukorrekt blir eneste mulige innfallsvinkel til debatter om språket i bruk.

Språk er mer enn form og strukturer. Språk er kommunikasjon, og kommunikative normer og regler står ikke definert i ord- eller grammatikkbøker. De siste 20–30 årene har vi innen språkvitenskapen fått et utvidet syn på hva språk er. Å bruke språket er å skape mening, å forhandle om mening, å uttrykke relasjoner, å posisjonere seg, å skape virkelighetsbilder og sammenhenger.

Meningspotensial

Når vi diskuterer språkbruk, må vi ikke bare diskutere hva som er rett og galt, men hvilket meningspotensial språket får i ulike sammenhenger. Alle typer språkbruk bør bli tatt på alvor, og ikke bare avfeies som korrekt eller ukorrekt. At ungdom for eksempel bruker ordene «liksom» og «bare» er ikke meningsløse unoter. Disse ordene fungerer som språklige ressurser som fyller visse funksjoner. For eksempel kan adverbialet «bare» fungere både som sitatmarkør (Og jeg bare: «Hæ?»), og som demper av et meningsinnhold (Jeg bare lurte på om du kunne hjelpe meg litt). I stedet for å spørre om det er riktig eller galt å bruke dialekt på Facebook, kan man for eksempel spørre hvilken språklig (eller semiotisk) ressurs dialektene representerer i denne sammenhengen. I Facebook-gruppen fra hjembygda bidrar kanskje dialektbruken til å skape identitet og nærhet?

Mer enn regler

Det er nå på tide å innse at språk er mer enn regler, og derfor bør vi tone ned disse moraliserende pekefingerdebattene som alltid handler om hvordan vi som språkbrukere burde ytre oss.