I åtte år har Danmark vært i krig i Afghanistan, og de siste par årene har den vært blodig. Den har kostet 31 danske soldater livet og invalidisert et drøyt hundretall. Meningsmålinger viser om og om igjen at Danmark er det NATO-land der krigen har mest støtte i opinionen. Likevel snakker vi nesten ikke om den.

Hvorfor er vi tause? Kan det skyldes at en rekke fordommer og dogmer holder oss fra å snakke om krigen, og at disse dogmene i fellesskap håndheves av ukritiske medier, uansvarlige politikere og en befolkning som foretrekker ikke å vite noe fordi krigen påvirker vår selvforståelse på en ubekvem måte? Og hvis det forholder seg slik, hvilke dogmer er det da som styrer vår oppfatning av krigen?

Første dogme:

Danmark har ikke vært i krig på 150 år, og danskene har kompensert for sin følelse av militær underlegenhet med en tilsvarende følelse av moralsk overlegenhet. Bak uniformene er danske gutter pasifister og skyter bare i nødstilfelle. De er åpne, vennlige, imøtekommende, forståelsesfulle, følsomme, romslige, tolerante, kort sagt en inkarnasjon av alle danske dyder konsentrert under en og samme stålhjelm. Denne oppfatningen må under ingen omstendigheter bestrides, da den krenker både soldatenes selvfølelse og den nasjonale selvforståelse.

Andre dogme:

Soldatene vet alltid best. Journalistene er som regel ute i felten i bare én uke, høyst 14 dager av gangen. Soldatene er der i seks måneder og har forberedt seg grundig i månedsvis. Så hvis en journalist er skeptisk til en soldats utsagn eller påpeker uoverensstemmelse mellom det han blir fortalt og det han ser med egne øyne, er det soldaten som har rett.

Tredje dogme:

Når det gjelder NATO-styrkenes krigføring i Afghanistan, er de danske troppene det store unntaket i den forstand at ingen kritikk mot krigføringen kan ha dem som adressat. Det skjer av og til at britiske og amerikanske offiserer tegner et ganske mørkt bilde av situasjonen i Afghanistan og retter en tilsvarende hard kritikk mot de utenlandske styrkenes innsats. Ingen dansk offiser eller soldat, ingen forsvars- eller utenriksminister lar seg affisere av denne kritikken, og ingen dansk journalist konfronterer dem med den.

I det danske ansvarsområdet er Taliban alltid tvunget i kne, på flukt, nær ved å kapitulere, mens de danske guttene støttes av en entusiastisk lokalbefolkning. Enhver antydning om at det forholder seg annerledes, er tabu.

Høsten 2009 felte den amerikanske generalen Stanley McCrystal, nyutnevnt øverstbefalende for NATO-styrkene i Afghanistan, en knusende dom over krigsinnsatsen så langt. Han påpekte hvordan NATO-styrkene brøt med alle gjeldende regler når en profesjonell hær skal nedkjempe folkelig motstand. NATO-styrkene hadde ingen reell kontakt med befolkningen, som derfor ikke følte at de fremmede soldatene var på deres side eller kjempet for en sak de kunne identifisere seg med.

Enhver som har tilbrakt tid hos de danske soldatene i Helmand-provinsen eller bare har lest Kim Hundevads bok I morgen angriber vi igen, vet at McCrystals kritikk rammer den danske innsatsen med uhyre presisjon.

Det krevde usedvanlige manøvrer å late som om det ikke var danskene McCrystal snakket om, og medienes velvillige assistanse ble den eneste redningen.

Fjerde dogme:

Afghanistan har hverken noen fortid eller kultur. På Forsvarsakademiet får soldatene som står foran utstasjonering, et to timers foredrag om afghansk kultur som er lagt til de siste timene en fredag ettermiddag. I løpet av de 14 dagene jeg tilbrakte i Camp Price og Camp Armadillo i januar 2009, støtte jeg ikke på en eneste menig soldat eller offiser som noensinne hadde lest en bok om Afghanistan.

Femte dogme:

Det er ingen døde i Afghanistan.

Armadillo er de danske styrkenes ytterste forpost i Helmand. Leiren ligger på en bakketopp med utsikt nedover Greenzone, den dyrkede og tettbevokste jordstrimmelen som strekker seg langs Helmand-flodens bredder gjennom et område som overveiende består av ørken. Greenzone er den egentlige slagmarken i Helmand. De unge soldatene som utstasjoneres i Armadillo, har en eneste misjon: Å slåss, eller som det heter i militærets underdrevne sjargong: «Å holde Taliban i ånde.»

Og det gjør de på denne måten: Dreier de mot nord etter å ha forlatt leiren i Armadillo, kommer det garantert til sammenstøt, og det gjør det et par ganger i uken. Det blir rutinemessig avfyrt skudd i noe som ligner et fast ritual. Lykkes det de danske soldatene å lokalisere fienden, tilkalles artilleri- eller luftstøtte over radio, og Taliban blir pepret. Neste uke er de der igjen – i en krig som ligner et ritual. Frontene flytter seg aldri. Ikke en kvadratcentimeter nytt land blir erobret. Hvor mange de danske styrkene dreper, vet vi ikke – dels fordi Taliban alltid fjerner sine døde og det av den grunn er vanskelig å telle dem, dels fordi hæren aldri kunne drømme om å fortelle oss det.

Sjette dogme:

Taliban er bare mordere.

Det finnes bare én forklaring på Talibans krig mot oss: Talibanerne er besatt av morderiske impulser. De myrder fordi de er mordere. Eller sagt i en litt mer politisk innpakning: De er besatt av fanatisme. De er ikke mennesker som oss, og det er derfor legitimt – kanskje til og med en moralsk plikt – å drepe dem.

Er det bare fordi det i Afghanistans krigsherjede provinser er livsfarlig å befinne seg alle andre steder enn i buken på et pansret kjøretøy at vi aldri hører om krigen sett fra lokalbefolkningens side? Er det ikke også fordi dens levevilkår og tankegang simpelthen ikke interesserer oss, og fordi vi vet å stemple Taliban som ondskapens agenter, at vi tror vi allerede vet alt vi trenger å vite?

Syvende dogme:

Vi er her for å skape demokrati, men Afghanistans største problem er korrupsjonen. I virkeligheten tilslører utsagnet enhver forståelse av hva som er galt i Afghanistan.

Korrupsjon er kun et problem i land der det eksisterer lover alle er forpliktet til å overholde. I Afghanistan eksisterer det imidlertid ingen sentral statsmakt som ved hjelp av politimyndigheter og hæren kan garantere at landets lover respekteres. I stedet finnes det omkring 2700 militser, som med over 180000 mann under våpen adlyder omtrent like mange forskjellige krigsherrer. Det eksisterer med andre ord ikke bare én lov. Det finnes 2700 forskjellige lover, og følgen av at alle disse egenrådige krigsherrene hver for seg krever å legemliggjøre loven, er et Afghanistan fanget i kaos.

I denne situasjonen, der vilkårligheten hersker, er det absurd å snakke om korrupsjon. Det eksisterer ganske enkelt ingen sentralmakt, langt mindre et system med allmenngyldige lover som kan korrumperes.

Åttende dogme:

Hvis ikke vi skyter dem der, kommer de hit. Påstanden avlires når all annen argumentasjon for krigen kommer til kort.

Den bombemannen som kanskje en dag står på Nørreport stasjon, er ikke en analfabet av en afghansk bonde som avslutter sin lange reise tvers over to kontinenter i mørket på en underjordisk perrong. Han er i stedet født i Danmark og har vokst opp i en forstad til København – Glostrup, Husum eller Nørrebro. Han er en ung mann som plutselig har falt i tanker foran et nyhetsinnslag på TV. Skal vi da også bombe Glostrup, Husum og Nørrebro slik at det flertall av Danmarks befolkning som hevder at de støtter krigen i Afghanistan, kan sove rolig om natten?

Niende dogme:

Hvis vi trekker oss ut av Afghanistan, betyr ikke det at de drepte soldatene døde forgjeves?

Spørsmålet om hvorvidt soldatenes død er meningsløs eller ikke, innebærer en rekke tabuer i hele diskusjonen om krigen som er uakseptable i et demokrati. Hvis vi anser enhver ytring om tilbaketrekning som en hån mot de døde og deres store ofre, betyr det at alle kriger må gå sin gang til den endelige seier eller det fullstendige nederlag.

Slik kan vi ikke tenke. De pårørende selv risikerer med sin argumentasjon å påføre andre det samme tap de selv har lidt når nye soldater må dø i en krig med tvilsomme mål som det ikke må settes spørsmålstegn ved fordi de dødes minne ikke må krenkes. De døde kan ikke brukes som argument i krigen. Så enkelt og så brutalt er det.

Men de skjebnesvangre valg en krig medfører, kan heller ikke tas med lukkede øyne på et grunnlag av mangelfull eller manipulert kunnskap.

Det er på dette området danske mediers store og stadig uinnfridde forpliktelse ligger.

Oversatt av Unni Wenche Grønvold