Jeg sier; ja takk, begge deler. Men det er en annen diskusjon.

Nå dukker spørsmålet opp igjen. Denne gangen i forbindelse med livets avslutning. Helsedirektør Bjørn-Inge Larsen advarer om at «tøffere prioriteringer kommer. Uansett.» Endelig en som våger å kalle en spade en spade. Høyt og tydelig.

Døden er naturlig.

I dag bruker vi våre ressurser på å slåss mot sykdom, alderdom og død. Men det vi i virkeligheten slåss mot, er naturen og realiteten. Sykdom, alderdom og død er blitt en fiasko i dagens samfunn, et havari. Det er på tide at vi ser alderdom og død som en naturlig avslutning på livet. Og innser at vi på veien mot slutten kommer til å bli mer eller mindre alvorlig syke, hver og en av oss.

Det er klart at det er smertefullt å miste en vi er glad i. Det skal være smertefullt. Men tror vi det blir mindre smertefullt om en uke, en måned, et år?

Smertefullt.

Hva med å bruke våre ressurser på gode, kjærlighetsfulle siste dager, istedenfor å slåss mot det uunngåelige? Hva med å leve med, istedenfor å slåss mot?

Min datter døde 19 år gammel. Vi kunne ha brukt den siste tiden på å slåss for mer behandling. Vi kunne ha brukt hennes og våre krefter til å reise til utlandet eller til Snåsa. Kanskje kunne vi ha fått noen dager mer, eller en uke mer. Kanskje ville hun dødd på vei til Snåsa, eller på et ukjent sykehus i utlandet.

Det vi fikk var 14 dager i hjemmet vårt. 14 dager med festmiddager, peisbål, levende lys og familie og venner som var glade i hverandre. Ida fikk en vakker og god avslutning på livet sitt. Og vi fikk 14 vanvittig sterke dager å ta med oss videre.

Levd til fulle.

Vi sitter ikke igjen med følelsen av å ha gitt opp hverken Ida eller livet. Vi sitter igjen med følelsen av å ha levd hver eneste dag til fulle, inntil hennes siste åndedrag. Aldri har livet mitt vært mer meningsfullt enn de 14 dagene, aldri har jeg levd det sterkere. Aldri har jeg gitt mer kjærlighet og fått mer kjærlighet.

Det er ikke hvor lenge vi lever som er det avgjørende. Det er hvordan vi lever.

Selv ikke i landet med et av verdens beste helsevesen kan vi forvente evig ungdom og evig liv. Nå gjenstår det bare å se om våre folkevalgte våger å stå imot enkeltskjebner som brettes ut i tabloidpressen.

Heia Bjørn-Inge Larsen.