Her om dagen ringte en tidligere fjernsynskollega som nå jobber i et produksjonsselskap. Jeg har tidligere lansert ideen om et krimprogram med aktuelle hendelser og saker, og han lurte på om dette fortsatt var interessant. Jeg måtte svare ham at tilgangen på informasjon er for dårlig til å lage et slikt program på TV. Kriminaliteten blomstrer som aldri før, men denne type journalistikk holder faktisk på å dø. Og det er fire hovedårsaker til dette:

Utenlandske aktører.

Den første årsaken er at interessante «aksjonssaker» nå utføres av utenlandske aktører. Disse sakene var tidligere dominert av kjente kriminelle i Norge. Dette var kjente aktører som også var kilder for journalistene. Disse sakene preges nå av kriminelle spesielt fra Øst-Europa som hverken journalister eller politiet på forhånd kjenner til. Her har man derfor distanse til saken og mindre interesse. De norske kriminelle miljøene «sitter stille» og bedriver hovedsakelig narkotikavirksomhet.

Den andre årsaken er en rigid informasjonsflyt fra politiets side. All informasjon skal beskyttes og styres gjennom en tungrodd informasjonsenhet. Og lekkasjer straffes hardt internt i politiet. Dette gjør sitt til at interessante saker forblir intern hos politiet så lenge man ikke av strategiske årsaker ønsker å melde dette ut.

Kutt i mediebedrifter.

Så har man store kutt i mediebedriftene som den tredje årsak. Journalistene dekker mer av dagsorden, og har et enda større tidspress enn tidligere. Tunge «gravesaker» blir nedprioritert og færre har tid til å sitte i retten og følge med i interessante og samfunnsviktige saker.

Så har man kryptering av sambandet som den fjerde årsak, og som faktisk er spikeren i kista for krimjournalistikken. Ingen bilder, ingen sak, i hvert fall for fjernsynsmediene. Det betyr at uten bilder, ingen sak, og ingen oppfølging av saken i retten. Og det er et merkbart fall av «blålyssaker» etter kryptering av sambandet. I dag blir det i så fall høyst en nettsak med et kart som illustrasjonsbilde meldt ut av en politilogg. Og dette gjør selvfølgelig noe med dekningen av dette viktige området innen journalistikken.

Det viktige i denne forbindelse er om dette er et spørsmål om rettssikkerhet. Hvem skal drive kritisk journalistikk mot samfunnets maktorgan når man er i ferd med å bli et mikrofonstativ? Jeg har selv vært vitne til at Nina Johnsrud i Dagsavisen fikk en sak utsatt på grunn av faktafeil i en rettssak i 2006. Dessuten får ikke samfunnet ta del i en kriminalitetsutvikling. I det siste har tidligere politikollegaer fortalt meg om konkrete alvorlige hendelser som ikke blir meldt noe sted. Dette fører også til at det er mye mindre interesse for denne type journalistikk. Det hadde vært interessant å høre om politiet selv er fornøyd med denne utviklingen.