Interessen for norsk partipolitikk dabber av. Antall medlemmer i de politiske partiene synker, mens de samme partiene mottar over 320 millioner i stemmestøtte.

For 25 år siden hadde Arbeiderpartiet ca. 174000 medlemmer, mot dagens ca. 50000. Høyre hadde 100000 medlemmer for 25 år siden, og har i dag ca. 25000. Partiene har åpenbart ikke vært attraktive nok for at flere skal melde seg inn enn ut. Det er alvorlig, fordi det norske demokratiet er tett knyttet opp mot partipolitikken. Det er i partiene nominasjonen av kandidater til folkevalgte verv finner sted. Her deltar bare en liten andel av landets stemmeberettigede. Det er også partidemokratiet som utformer partienes politiske handlingsprogram, både lokalt og nasjonalt.

Fornyelse

Hvorfor vil færre og færre delta i partiprosessene? Svarene kan være mange. Et problem er i alle fall at partiene knapt fornyer seg med tiden.

I løpet av det siste året har det oppstått en ny politisk bevegelse i USA, kalt Tea Party-bevegelsen. Målinger har vist at oppimot 28 prosent av amerikanerne identifiserer seg med bevegelsen. Dette engasjementet sprer seg i sosiale medier parallelt med de tradisjonelle arenaene. Vi må bygge ned de interne partistrukturene som er utraderte og gammeldagse. Vi må åpne partiene slik at flere kan ta del i prosessene som fører til valglister og partiprogram. Vi må ta i bruk ny teknologi for å skape nye politiske arenaer. Slik kan norske partier igjen bli attraktive.

Støtte ut fra medlemstall

Tilskuddsordningene, som gir partiene hundrevis av millioner i stemmestøtte, må gjøres om slik at man baserer støtten på medlemstall. Slik er situasjonen for alle andre organisasjoner som mottar offentlig støtte, og det samme incentivet må partiene utfordres på.

Samtidig ser vi at førstegangsvelgerne i mindre grad benytter seg av stemmeretten sin. Men på Internett blomstrer unges engasjement. Det tyder på at ungdom er engasjerte, men det er ikke partiene som engasjerer dem. Aftenposten har, gjennom sin Si ;D-spalte, demonstrert én gang for alle at det finnes ungt engasjement. Dette engasjementet kan også utløse partipolitisk engasjement hvis man tør å gjennomføre organisatoriske og retoriske grep.

Den politiske debatten som føres i offentligheten er ikke særlig imponerende. Når en av landets statsråder fra Stortingets talerstol sier at hun med hånden på hjertet lover gjennomføring av en større politisk sak, så er det et tilløp til gjennomtenkt retorikk som skal vekke troverdighet. Men når løftet brytes, må opposisjonen klare mer enn å mumle om at en høring ville være på sin plass. Da skal det være lov å fyre løs og kalle henne en løgnhals.

Når politikere mener at det må ordnes med høringer, utredninger eller konsekvensanalyser, er det ingen som får ideologisk hornmusikk i brystet. Det får man heller ikke av politisk korrekte fraser. Politikerne må tørre å utfordre det korrekte og få folk opp på barrikadene ved å utfordre andres meninger på en tøffere måte. Debattene skal få velgerne til entusiastisk å løpe til valglokalene.

Praktisk politikk

En ny retorikk er nødvendig for den politiske debatten, og politikere må vise lederskap ved å omsette retorikken til praktisk politikk. Hvis retorikken fremhever at helsetjenester er en naturlig del av velferdsstaten, bør ikke Arbeiderpartiets ledelse gå imot et landsmøteforslag om offentlig finansiert tannhelse, men akseptere at skattene må økes og være ærlig på det. SVs ledelse må også forstå at deres friskoleretorikk kan føre til ekstreme vedtak på landsmøtet, og at den da har seg selv å takke. Man må akseptere konsekvensene av egen retorikk.

Bygge opp troverdigheten

Vi må bygge opp troverdigheten til norsk politikk. Det gjør vi gjennom en ny totalrehabilitert retorikk og en ny organisasjonstankegang. Partiene må ta hverandre i nakkeskinnet og løfte hverandre. Det er ikke mulig å hive seg i kalosjene og mane til valgkamp dersom ikke flere er klare til å ta dem på.