Kvesser pennen. Når Andreas Skartveit hører ordene Asker og Bærum sykehus og journalistikk, inntrer en nærmest pavlovsk reaksjon: Da kvesser han pennen, og alle skal be om unnskyldning. Alle unntatt én, nemlig Skartveit. Han burde kanskje tenke over et giftig innlegg, trykt i Aftenposten på forsommeren, om at avisen hadde gått langt over streken ved å antyde at håndteringen av ventelistene for kreftbehandlingstrengende på Bærum sykehus var tvilsom. Etter at ledelsen gikk av, og etter at det ble klart at saken er betydelig mer alvorlig enn det fremgikk av de reportasjer Skartveit så skarpt kritiserte, har han ikke sagt mer om den saken.

Sirkulerer brev.

Derimot sirkulerer han brev til svært mange med krav om at de skal be om unnskyldning angående den forrige Bærumssaken, som gjaldt undersøkelse av påstander om dødshjelp. Sjefredaktør Hilde Haugsgjerd, som ikke var ansatt i Aftenposten den gangen, svarte 17. juni. Et annet av Skartveits anliggender er behandlingen av helsedirektør Anne Alvik, som har skrevet en bok om sin håndtering og sine opplevelser. Tre personer som kritiserte henne, de tidligere stortingsrepresentanter Inge Lønning og Olav Gunnar Ballo og professor Jan Helge Solbakk, har bedt om unnskyldning for sin kritikk. Ifølge Skartveit er det Aftenpostens skyld at de kritiserte henne. Dette har sjefredaktør Haugsgjerd svart på.

Hard mot kolleger.

Anne Alvik kritiserer Aftenposten noe mildere enn andre aviser, særlig Dagbladet. Hun er også hard mot sine kolleger i det medisinske fagmiljø. Det overrasket meg litt. Jeg kritiserte selv Aftenposten i en kommentar her i avisen. Den er gjengitt i en bok som overlege Stig Ottesen ga ut om saken.

Men det mest interessante ved Alviks bok er det hun ikke skriver, særlig det hun ikke skriver på side 42. Der forteller hun at Helsedirektoratet under Torbjørn Morks ledelse var i hardt vær, og hun fikk det råd å søke seg bort. Hun var nestkommanderende. Hun ble, fordi hun mente det ville være feigt å forlate det hun nokså avslørende kaller et synkende skip.

Synkende skip.

Det kunne være interessant å vite hvem som ga henne slike råd og hvordan de begrunnet dem. Helsedirektoratet var på den tiden et synkende skip. Helsedirektør Mork hadde ingen liten andel i det. Det er kanskje feigt å forlate et slikt skip, men det er ingen god overlevelsesstrategi å bli værende heller. Alvik valgte å bli. Hun ble dermed, som Morks nærmeste medarbeider, assosiert med hans metoder og har mer enn noen andre et medansvar for dem.

To statsråder forsøkte å få Mork avsatt. Leif Arne Heløe strevet i fire år, uten å lykkes. Hans etterfølger Tove Veierød prøvde forgjeves i ett år. Hun forsøkte å omorganisere Helsedirektoratet. Hennes begrunnelse var interessant: «Landet kan ikke ha en helsedirektør som lyver for statsråden.»

Sjelden setning.

Det er en sjelden setning i norsk forvaltning. Morks adferd gjaldt bl.a. behandlingen av en klagesak fra meg. Den angikk holdbarheten i undervisningen i skjoldbruskkjertelsykdommer på Medisinsk Fakultet ved Universitetet i Oslo. Saksbehandlingen har jeg skildret i boken Og så må du ikke stille spørsmål (Cappelen, 2000). Den siterte uttalelsen fra Veierød om løgnaktighet står ikke i boken. Jeg hadde Veierøds tillatelse til å gjengi den. Forlaget mente den er injurierende, og den kom ikke på trykk. Jeg fortalte en gang en person med familietilknytning til ledende kretser i Arbeiderpartiet om opplevelsen, og hun sa uten å blunke: «Jammen han løy for meg også, han.»

Bandt seg til masten.

At Anne Alvik følte, og føler, presseomtalen på den tiden som en tung belastning, er det ikke vanskelig å skjønne. Men hun bandt seg til masten på et synkende skip. Det skal man forsøke å unngå. Og det var få, både i det politiske og det medisinske miljøet, som følte grunn til å gi henne en hjelpende hånd, siden hun i den grad hadde solidarisert seg med Mork og hans styre.

Manglende dømmekraft.

Andreas Skartveit kommer ikke til å innstille sine beskyldninger mot pressen. Men kombinasjonen av hans intense retthaveri og manglende dømmekraft gjør at tankene går i retning av et av Jon Leirfalls ordtak: «Det gjør ikke noe at løytnanten er dum, hvis han bare ikke også blir ivrig.»