Adopsjon. Fanny Duckert og Francisco Pons har i Aftenposten nylig et innlegg om adopsjon. Her er uttalelser om både assistert befruktning, utenlandsadopsjon og fosterbarnsadopsjon – som synes både forenklede og for enkle. En liten oppklaring:

Staten gir bistand til ufrivillig barnløse i form av tre forsøk med assistert befruktning. Barn som unnfanges slik har biologiske bånd til sine foreldre (en eller begge) og de fødes inn i og vokser opp i en og samme familie.

Et fosterbarnsforhold kan ofte innebære at barnet bor lenge i en (foster)familie. Denne kan etter hvert søke om å adoptere barnet. Det gjøres riktignok i liten grad i dag, men myndighetene arbeider for en endring gjennom innføring av såkalt åpen adopsjon – som innebærer at barnet kan adopteres av fosterforeldrene, men fortsatt ha mulighet for samvær med biologiske foreldre.

Samarbeid.

Å komme som barn fra eksempelvis et kinesisk barnehjem og inn i en norsk familie, tilsier at det dreier seg om internasjonal adopsjon. Dette fordrer samarbeid mellom såkalte opprinnelses- og mottagerland. Nordmenn som vil adoptere fra utlandet, må ganske riktig oppfylle strenge krav for å bli godkjente – men ikke fordi norske myndigheter ønsker å gjøre adopsjon til et «knapphetsgode» som skal være «vanskeligst mulig tilgjengelig», slik Duckert og Pons skriver. Derimot er Norge forpliktet av internasjonale avtaler og av egen lovgivning. Hensikten med lovgivningen er å sikre barnets beste og å hindre handel med barn.

Internasjonal adopsjon er et sammensatt og spenningsfylt felt, og de etiske fallgruvene er mange. Kombinasjonen av vestlige adoptanters økonomiske velstand og ofte sterke behov for å få barn, gir rom for profitt – med utbytting av fattige familier og handel med barn som mulig og ulykkelig konsekvens. Vi vet at dette forekommer. Det sier seg selv at Norge ikke kan tillate slike adopsjoner og adopsjonsprosessen må derfor være grundig og ryddig.

Den som må gi fra seg barnet sitt, ønsker som foreldre flest at barnets liv skal bli best mulig. Som adoptivforeldre skal man overta andres barn. Med dette perspektivet bør de strenge kravene til personlig egnethet, helse, alder, vandel med mer fremstå som både forståelige og nødvendige.

Barn, om de er adopterte eller ei, bør for øvrig ikke omtales som «goder». Det er uheldig å bruke markedsrelaterte begreper når vi snakker om barn. Et barn er sitt eget menneske.