Telemark bataljon. Jeg har tre barn. En av dem er i Telemark bataljon og skal snart til Afghanistan. Han er 20 år og entusiastisk. Militæret har gjort ham godt. Han har fått selvdisiplin og ansvarsfølelse, og er blitt utrolig sprek. Han ser frem til å tjenestegjøre i Afghanistan. Vi snakker sammen hver gang han er hjemme, og på telefonen når nyhetene har meldt om nye dramatiske hendelser, dødsfall eller konfrontasjoner.

Politikernes argumenter

Hver gang forteller han om hvorfor det blir tryggere når han kommer ut: Det blir satt i verk nye tiltak, de har andre oppgaver, det er viktig det de skal gjøre. Jeg kjenner igjen argumentene fra TV-intervjuer med politikere og fagmilitære, noe bearbeidet i min sønns hode og hjerte. Jeg synes det er flott at han bryr seg, og er ikke fremmed for å ta en risiko for å gjøre en innsats for det man tror på. Gutten er født i et u-land utenfor sykehus, og fikk vel noe med seg i morsmelken.

Viktige saker

Stabilitet, demokrati, forebygging av terrorisme er veldig viktige saker å kjempe for. Det er noe man kan ofre mye for, kanskje livet hvis det er nødvendig. Likevel, jo nærmere tiden for avreise kommer, jo vanskeligere blir det å vite hvordan jeg skal greie å si farvel til gutten min og vite at han drar ut der noen aktivt forsøker å ta livet av ham; ikke for at han er den han er, men for det han representerer.

Realitetene

Det plager meg, men jeg har måttet innrømme for det meg selv: Jeg stoler ikke lenger på at de gode formålene gjelder! De realitetene vi får presentert, forteller oss noe annet enn Nato og norske myndigheter hevder. De gode grunnene som gjør at vi kan godta at våre barn reiser ut, mister sin troverdighet. Vil de som de er sendt ut for å hjelpe hjelpes? Hadde de som sprenger soldatene i luften blitt terrorister om våre sønner ikke hadde reist ut? Skaper vi terrorister ved å være til stede? Hjelp oss å forstå hvis vi tar feil, vi ønsker ikke å påføre sønnen vår en ekstra byrde ved å vite at han reiser fra en mor og en far med økende motstand mot det han tror på, og er villig til å sette så mye på spill for.

Farligere

Vi har vært i en soldatbegravelse, det er unødvendig å si at det var en sterk opplevelse. Hver melding om dødsfall, norske eller utenlandske, føles som en bekreftelse på at nå blir det enda farligere å være i Afghanistan. Nå sist: Fire norske soldater på én gang. Hvilket formål er edelt nok hvis det er din sønn som rammes?

Gutten min har en funksjon som meget gjerne kan føre til at han kan komme til å ta livet av noen. Som en god feltprest sa på en familiedag, «i ytterste konsekvens kan det skje at man er nødt til å ta liv for å beskytte liv». Selv om han har gode grunner og hvis han overlever selv, hva vil det gjøre med ham? På kort sikt kan han sikkert forklare det logisk for seg selv, men hva vil det gjøre med ham når han ser det hele på avstand?

Vanlig ungdom

Kan vi få høre historiene som viser at noe går rett vei, slik at vi kan føle at det er noen hensikt i at han drar? Ser dere hvordan norske ungdommer reiser ut på disse virkelig farlige oppdragene fordi dere som myndighetspersoner forteller dem at dette er viktig og riktig? Ser dere hva det gjør med deres forhold til politikere og myndigheter, hvis det senere viser seg at soldatene måtte betale med livslange traumer for en kamp de opplever var på falske premisser? Soldater er ikke laget i industrien. De er vanlige gutter og noen jenter som blir tatt ut av sitt sivile liv, og fortalt at de skal gjøre en viktig innsats. Dette er engasjert ungdom, og når engasjert ungdom desillusjoneres, er det farlig.

Uroen stiger

Vi har respekt for at det er en særdeles vanskelig rolle å være ansvarlig politiker, med myndighet til å sende norske soldater ut og avgjøre når oppdraget skal avbrytes. Vi har foreløpig også tillit til at dere tror på det dere sier.

Men vår uro er stigende, vi trenger å overbevises. For mitt vedkommende haster det, det er maksimalt to måneder til min sønn skal i ilden. Bokstavelig talt.