I Aftenposten 10. juli gir utenriksminister Jonas Gahr Støre et fyldig intervju om Afghanistan og kampen mot terrorismen. Jeg deler ikke Støres oppfatning om at den internasjonale innsatsen i Afghanistan har gjort verden tryggere. Men jeg deler hans syn på at når en først har intervenert militært, så påligger det også den internasjonale alliansen et ansvar for å sikre en best mulig overgangsløsning. Slik stemningen er nå i mange allianseland, så synes det nokså sikkert at det går mot en grunnleggende kursending. Dagens utfordring er å sikre at det ikke blir en hodeløs uttrekking, som bare tar mål av seg til å redde NATOs prestisje, men at vi får en gjennomtenkt omlegging som bidrar til økt sikkerhet for både afghanerne og verden forøvrig.

Mer usikker verden

Har verden blitt tryggere etter 11. september 2001? Både og. Mange av tiltakene, ikke minst når det gjelder politiarbeid og etterretning, har svekket terroristenes arbeidsvilkår. Nyheten om en mulig Al-Qaida-gren i Norge illustrerer dette. Prisen, i form av økt overvåking og svekkede borgerrettigheter, har vært betydelig. Men det viktigste for meg er at selve krigen mot terror, i form at militære intervensjoner i Afghanistan og Irak, har gjort verden mer usikker.

Terrorangrepene i New York og Washington i 2001 var en alvorlig kriminell handling. Jeg har aldri vært i tvil om at verdenssamfunnet måtte straffe de ansvarlige og ta grep for å forebygge nye terroraksjoner. I Aftenposten 12. juli gjør Janne Haaland Matlary meg til stråmann for alt hun er mot, og anklager meg for norsk egoisme, antiamerikanisme, venstreside-argumentasjon og naiv tro på at en kan inngå fred med terroristene. Matlary har både lest og lyttet dårlig.

Legitimitet

Terroristene kunne knapt drømme om at USA og dets allierte ville erklære dem krig, det ga dem en legitimitet de ikke fortjener. Konvensjonelle militære styrker er et lite egnet instrument mot nettverk av terrorister som opererer i det skjulte, på tvers av landegrenser. Jo, krigens begrunnelse lå like mye i å fravriste terroristene deres beskyttere, Taliban-bevegelsen i Afghanistan. Det har opplagt blitt vanskeligere for terroristene å operere. Men samtidig har de vist seg tilpasningsdyktige, de finner nye måter å organisere virksomheten på, nye mål, nye måter å angripe på. Det ser ikke ut til at terroristene er så avhengig av en solid territoriell base.

Styrket rekrutteringen

Krigsinnsatsen mot terror har styrket rekrutteringen. Terror krever skremmende lite ressurser. En håndfull mennesker, gitt rett kompetanse og offervilje. I Afghanistan går kamphandlingene hardt ut over uskyldige sivile. Den nylig avgåtte øverstkommanderende, general Stanley McChrystal, gjorde en kjempeinnsats for å redusere antall sivile ofre, men møtte også mye kritikk fordi flere internasjonale soldater ble rammet. Al-Qaida har neppe styrket sin popularitet, hverken i Afghanistan eller i resten av verden. Men, mye tyder på slik krigen føres, så sikrer den rekrutteringen.

Nøkkelord er politisk prosess

En ting er hva som burde vært gjort annerledes siden 2001. En annen ting er hva en gjør i dag. Norsk debatt hviler på en premiss om at dagens innsats, med stort internasjonalt styrkenærvær, kan videreføres. Men de viktigste beslutningstagerne sitter i Washington, og der har man allerede innsett at innsatsen ikke gir de ønskede resultater. En omlegging tvinger seg frem. Nøkkelord her er politisk prosess, desentralisering av makt, afghansk innflytelse – og en langvarig internasjonal forpliktelse. Lørdag 4. juli hadde jeg en kronikk i Aftenposten, sammen med Astri Suhrke og Arne Strand ved Christian Michelsens Institutt, der vi tenker høyt om en mulig vei videre.

Veien videre

Veien videre forutsetter også internasjonalt militært nærvær. Jeg mener at innsatsen bør legges om, fra en offensiv krigsinnsats mot Taliban og andre opprørsgrupper til å sikre et rom for afghanske politiske prosesser. Den internasjonale terrorismen må fortsatt konfronteres. Det er neppe realistisk å overlate Afghanistanoppdraget til andre enn NATO. Støre og jeg har forskjellig syn på hva krigen har ført til så langt. Men vi enes i det som er den dagsaktuelle utfordringen, nemlig å sikre en åpen og realistisk debatt om veien videre.