Krigsherjet. «Mohammad» er 15 år og har vokst opp i et krigsherjet land i Afrika. Faren hans forsvant når han var 12 år, trolig drept, og selv ble han forsøkt rekruttert som barnesoldat av en geriljabevegelse. Da han nektet å la seg rekruttere, ble han forfulgt og skutt på. Sammen med moren bestemte han at det var livsnødvendig at han flyktet fra hjemlandet.

Etter en strabasiøs reise gjennom mange land og over Middelhavet kom han frem til Italia. Der ble han registrert som asylsøker og bosatt på institusjon, men ble etter kort tid kastet ut. Han måtte sove på gaten og fikk et måltid om dagen av en nødhjelpsorganisasjon. Han forsto at det på nytt var livsnødvendig for han å flykte videre, til et annet europeisk land.

Han reiste til Norge, men etter flere måneder med venting fikk han beskjed om at han skulle returneres til Italia fordi han var registrert som asylsøker der.

Livredd

Slik er historien til en mindreårig asylsøker jeg har møtt på et norsk asylmottak. Fordi Norge har underskrevet Dublinavtalen skal asylsøknaden hans behandles i det første landet han ankommer. Det norske utlendingspolitiet (UP) vil komme og hente ham på mottaket der han har bodd i ni måneder og følge ham til Italia der de vil overlate ham til italienske myndigheter.

Gutten har vært livredd for dette utfallet. Han har hatt søvnløse netter, store vanskeligheter med å konsentrere seg og vært mye for seg selv på mottaket i Norge. Han har vurdert selvmord som et alternativ til å bli overlatt til seg selv på gaten i Italia. En jente han kjente på et annet mottak valgte denne løsningen når hun fikk vite at hun skulle bli sendt til Italia. Andre asylsøkere bekrefter hans frykt for retur til Italia: Norske utlendingsmyndigheters forsikringer om oppfølging og omsorg i Italia, stemmer ikke overens med virkeligheten.

Gå under jorden

I all hemmelighet har gutten forberedt en plan B – det vil si å flykte fra mottaket og gå under jorden i Norge eller et annet europeisk land dersom vedtaket blir negativt. Et par dager etter at vedtaket ble forkynt forsvant han fra mottaket. I dag vet ingen lenger hvor gutten befinner seg.

Møtet med gutten har gjort et sterkt inntrykk på meg. Nå spør jeg meg selv hvordan rettsstaten Norge kan la dette skje – hvordan utlendingsmyndighetene kan tillate at barn på 15 år føler seg presset til å gå under jorden – til å bli rettsløse på flukt? Alternativet – at barna blir sendt tilbake til Italia fremstår på mange måter som en like dårlig løsning og det er etter min mening ingen fra norske utlendingsmyndigheter som gjør nok for å avkrefte dette for barna selv eller for barnas nærmeste omsorgspersoner. Enslige mindreårige asylsøkere blir sendt tilbake til Italia uten noen form for garantier fra norske utlendingsmyndigheter på at de vil få den oppfølgingen de trenger.

Blir ikke hørt

Ute av syne – ute av sinn-mentaliteten virker å gjennomsyre norske utlendingsmyndigheters behandling av «Dublin-saker». I disse sakene blir ikke barna innkalt på asylintervju slik andre enslige mindreårige asylsøkere blir. Dublin-barnas stemme blir ikke hørt mens de oppholder seg i Norge, fordi asylsaken deres skal bli behandlet i et annet Dublin-land. Når avgjørelsen blir tatt om å returnere Dublin-barn til Italia, er det ofte uten innsikt i hvilke opplevelser barna har hatt i Italia før de kom til Norge, og hvilke andre stressende livshendelser barna har opplevd i hjemlandet eller på reisen til Norge.

De bestemmende myndigheter vet ingenting om at gutten jeg snakket med strever med suicidaltanker og sterke symptomer på post traumatisk stress syndrom. De har ikke spurt han og har derfor ikke fått svar. På den måten slipper de å ta ansvar.

Medienes ansvar?

Er det ingen norske politikere som spør seg selv hva som skjer med barna når de forsvinner fra norske mottak, eller hva som skjer med barn som blir returnert til Italia? Er det medienes ansvar å passe på at asylsøkernes rettssikkerhet blir ivaretatt, slik vi har sett eksempler på den siste tiden?

Hvis man spør norske utlendingsmyndigheter om dette, svarer de, at de er blitt fortalt av italienske myndigheter at Dublin-barn vil bli ivaretatt ved retur. Men hvis dette er sant, hvordan kan det ha seg at barnas beretninger om livet i Italia skiller seg så radikalt fra den historien italienske myndigheter forteller?

Større trygghet

Dersom Italia er i stand til å ivareta sine asylsøkere, hvorfor kan ikke norske utlendingsmyndigheter gi barn som venter på vedtak i Dublin-saker større trygghet med hensyn til retur, for eksempel ved å garantere at de vil få den oppfølgingen de trenger i Italia? På den måten hadde man unngått at barna har søvnløse netter i norske mottak mens de venter på at norske utlendingsmyndigheter skal bestemme seg. Kanskje hadde man unngått at barn rømmer og går under jorden som rettsløse på flukt. Barna ville føle seg tryggere på at retur til Italia ikke er det samme som «slutten på livet», at de ved retur til Italia vil kunne gå på italiensk skole, få italienske venner og på sikt kanskje en italiensk jobb.

Uten garantier

I stedet blir det ført en praksis hvor man sender Dublin-barna ut av landet uten å gi garantier for hvilken oppfølging de får i det nye landet. At norske utlendingsmyndigheter kan stå bak en slik praksis, og at det foregår i den moderne rettsstaten Norge, er etter min mening hårreisende!

Traumatiserende

Dette er de samme myndighetene som har åpnet for retur til Mogadishu, Somalia. De opererer tydeligvis i et vakuum fra resten av det norske rettssamfunnet og verdenssamfunnet, og forholder seg ikke til de lidelser mennesker i Mogadishu rapporterer. Til syvende og sist gir de norske utlendingsmyndighetene Dublin-barna tilbake med samme mynt som barna veksler inn i Norge med, det vil si med stressende og potensielt traumatiserende livshendelser.