Det kan se ut som om det fortsatt eksisterer en forestilling om at litteratur som leses av mange, automatisk er mindre viktig enn den som bare leses av noen få.

«Når lesere vil ha en god historie og ikke bare pliktlesning, så tar de en god krim. Men når en bok så blir en bred suksess, trivialiseres den straks av den litterære kulturen, som er et relativt lite kretsløp.» Dette er den prisvinnende danske forfatteren Lene Kaaberbøls ord. Jeg tror beskrivelsen av holdningen til krim, og annen litteratur som selger, passer her også.

Det smales verdi.

24. juli brukte Aftenposten to sider på det ikke ukjente fenomenet at krimbøkene topper utlånsstatistikken på bibliotekene.

En avdelingsleder ved Bergen offentlige bibliotek trøstet (seg?) med at «Kanskje er det viktigere at 20 mennesker har lest en diktsamling eller en smal roman enn at 200 har lest Lindells siste?»

Gadd se de blikk hun gir stakkarene som sliter ut sine lånekort på norsk krim. Jeg skulle gjerne visst hvordan verdiskalaen fungerer. Det er altså noe iboende i det «smale» som er av større verdi en det som defineres som «bredt».

For stort.

Da vi ventet på tredje bok av Min kamp av Karl Ove Knausgård, kunne man lese i Klassekampen at den uventede suksessen førte til at det hippe segmentet som først plukket opp Min kamp, var blitt usikre på om de ville lese mer. Boka var blitt for populær.

Signalet var gitt. Etter tidenes mest panegyriske anmeldelser, glapp Kritikerprisen likevel unna. Var Min kamps verdi forringet av populariteten?

Litterære ambisjoner.

I fjor publiserte litteraturforsker Cecilie Naper en analyse der hun sammenlignet utlånsstatistikken med tall fra tidligere tiår, og så hvordan klassikerne hadde veket for «lettere litteratur». Hun satte utviklingen i et interessant perspektiv mot et mer liberalisert bokmarked, men man ante at hun så krimlitteraturen som noe nærmest undergravende for litteraturen.

Det er underlig at forestillingen om at krim pr. definisjon er skrevet av forfattere uten litterære ambisjoner fortsatt eksisterer hos oppegående folk.

En god historie.

Fra en strengt definert detektivfortelling har krimlitteraturen utviklet seg med samfunnet: til det mangfoldige. Det er thrillerne som først lager litteratur av norsk deltagelse i Afghanistan, forhold på asylmottak og ressurskampen i nordområdene.

Det Kaaberbøl sier om valget av krim ved behov for «en god historie» er verdt å merke seg. Har man ikke en god historie med et velfundert plot, kan det aldri være en god krim.