Da nesten alt var lov. «Var disse folkene bare dumme?», spør filosof Landon W. Schurtz. Han snakker om den bejublede TV-serien Mad Men, som for tiden feier over den vestlige verden.

Her følger vi reklamemenn i New York på 1960-tallet - deres sekretærer, elskerinner og hjemmeværende koner. Homofobi, rasisme og sextrakassering fremstår som en integrert del av formell skikk og bruk.

«Vi ser hvor langt vi faktisk har kommet på 50 år i utviklingen av kunnskap og mentalitet. Jeg tror dette er svært sentralt for populariteten til serien», sier Schurtz, som nylig utga boken Mad Men and Philosophy.

Jeg tror Schurtz tar fundamentalt feil. Serien viser oss hvor kort vi er kommet. Den viser oss våre egne preferanser, og vi innser hvor vanskelig det er å bryte kulturelle mønstre.

Aker Brygge & Co

La oss tenke oss 50 år frem, når filmskaperne kaster seg over vår tid. Pengebransjen har overtatt som skandaløs og glamorøs, og serien Even Madder Men handler om finansgutter, forretningsadvokater og svake politikere – gjengen som bidro til å kjøre verdensøkonomien i grøfta samtidig som de raste rundt i store båter og biler med lekre damer. Seere over hele verden vil følge serien med skrekkblandet fryd, og noen skriver lettbente filosofiske bøker av sorten «Se, hvor langt vi er kommet».

Var det virkelig lov til å omsette finansielle produkter så kompliserte at de «finansielle rådgiverne» ikke skjønte hva de solgte – for ikke å snakke om kundene og politikerne? Fant disse menneskene seg virkelig i å jobbe 16 timer i døgnet – og konene deres - stakkars mennesker! Eller sekretærene. Som måtte finne seg i en sjef som var «litt røff i stilen», «hard i klypa« eller «eksentrisk», slik Dagens Næringslivs kommentator Eva Grinde karikerte næringslivets maktspråk tidligere denne uken. Hvordan kunne de finne seg i noe sånt?

«Var disse folkene bare dumme?», spør filosofene i 2060.

Du deilige verden!

Om 50 år finner menneskene seg ikke i bøllete oppførsel. Graden av gjennomsiktighet er så høy, takket være sosiale medier, at det ganske enkelt blir vanskeligere å være en kødd.

Bedrifters samfunnsansvar har forlengst flyttet ut av konferansesalene og inn i næringslivet - som en selvfølgelig del av den daglige driften. Ingen jobber lenger frivillig for bedrifter som forurenser eller utnytter sårbar arbeidskraft i fattige land.

Selvrefleksjon er et fag allerede på barneskolen, og økonomistudenter trenes i empati og innlevelse. Dette er tiden da menneskekunnskap for alvor har nådd pengebingen. Bare bedrifter som forstår at mennesket er den nye kapitalen, vil overleve. Kreativitet og skaperkraft har høyere sosial status enn finanskapital. Opplevelsen av mening har overtatt som hard valuta i arbeidslivet.

Casino og horehus

Aksjemeglere og finansanalytikere vil se serien og drømme tilbake til 2010 - da nesten alt var lov. Tiden da gentlemens agreements gjorde det helt legitimt med besøk til luksusprostituerte og strippeklubber. Den gangen kvartalskapitalismen drev verdensøkonomien til manisk-depressive tilstander med bare én vinner - finansfolket selv.

Finanskvinner vil se serien og identifisere seg med sekretæren Peggy Olson - som brøt gjennom lydmuren og skaffet seg egne klienter – ble reklamekvinne. Kvinnelige investorer vil riste på hodet og takke sin skaper for at det ikke lenger er 2010.

Politisk korrekt, sa du? Ikke noe moro lenger? Det sa de i reklamebransjen også, da tobakksindustrien ble tvunget inn i rettssalene for å erkjenne produktets dødelighet. Det sa de da Anna Rogstad, som første kvinne, ble valgt inn på Stortinget for snaut 100 år siden. Det politisk ukorrekte kan virke frekt og befriende i selskapslivet, men det tar seg som regel dårlig ut i historiebøkene.

Even Madder Men. Jeg gleder meg allerede.