Vindmøller. Tilgi oss vårt forsøk på å sette et humoristisk preg på dagsordenen i tittelen. Men i et mediebilde preget av «monstre», føler vi det er på sin plass. De høyst nødvendige grep vi må ta for å sikre befolkning og industri nok ren strøm, få ned utslipp og nå fornybarmålene, er ikke lett sommerunderholdning, slik mediedebatten de siste ukene til tider har båret preg av.

Innen 2020 skal 20 prosent av energiforbruket i EU være fornybart. Dette skaper et stort behov for ren regulerkraft, som Norge kan levere. Kontinentets vindkraft trenger en CO{-2}-fri back-up, hvilket presser prisene på norsk vannkraft opp. Ved økt satsning på kabler til kontinentet kan vi redde Europa i slike tilfeller. Og ta godt betalt for det. At ikke kremmere på høyresiden ser disse mulighetene, bekymrer oss.

Frigjøres for eksport.

Økt vindkraftutbygging vil frigi vannkraft ettersom vi kan lagre kraft i magasinene våre. Et annet poeng er korrelasjonen mellom europeisk og norsk vind. Jo lenger nord man kommer i Norge, jo mindre korrelasjon er det. Det betyr igjen at norsk vindkraft i seg selv vil frigjøres til eksport.

Anders Skonhoft kommer i Aftenposten 12. august med et utsagn vi ikke kan la stå ubesvart. Han hevder at utbygging av norsk vindkraft ikke reduserer utslipp fra Kontinentets kullkraftverk. Dette bærer preg av en forenklet sannhet, og en for oss skremmende mangel på økonomisk forståelse. Nederland, f.eks., vil ikke importere fornybar kraft fra Norge dersom de kan produsere billigere kraft selv. Importerer de kraft, er det marginalkraftverkene som faller bort. Som små, ineffektive kullkraftverk. Ergo, eksport av vind- og vannkraft gir mindre utslipp.

Forsyningssikkerhet dreier seg dessuten også om industrien vår. Det bekymrer oss at norske politikere reiser til Qatar og feirer at vi har flyttet norsk aluminiumsindustri fra vann- til gasskraft. Og det bekymrer oss at det virker som om toneangivende professorer i samfunnsøkonomi og norske politikere ikke ser verdien i å ha mer enn ett ben å stå på. Noe skal vi vel eksportere når oljen tar slutt.

Avslutningsvis vil vi ta et oppgjør med det som garantert blir kåret til Årets ord. I vår bok er et monster noe som holder barn våkne om natten. Ved å bruke ord som «vindkraftmonster» etc., danner man bilder i hodet på folk av monstre som ikke eksisterer. Det å legge ned all norsk industri og nekte å ta grep for å ivareta norsk forsyningssikkerhet, kan i ettertid fremstå som det virkelig monstrøse.