Kjønnsroller. Aftenpostens artikkel om kjønnsroller i barnebøker 5. august følges opp av Sara Azmeh Rasmussen på Signert-plass 18. august. Det er lett å være enig med Rasmussen om at barneleserne trenger og har krav på åpne, fantasieggende og gode fortellinger som ikke er skrevet på bakgrunn av et instrumentelt mål eller som planlegger å påvirke barnet i en spesiell retning.

Redaktørens oppgave er å finne frem til den gode fortellingen. Og det er utfordrende å finne fortellinger som tilsammen gjenspeiler hele vårt mangfoldige samfunn – både måter vi er jenter og gutter på, familiekonstellasjonene vi lever i og de kulturelle forestillingene vi bærer på.

Forlagene er avhengige av tilgang på interessante og velskrevne manus – og realiteten er – med tre, fire unntak – at de nye, norske manusene vi mottar for høytlesingssegmentet springer ut fra nokså tradisjonelle forestillinger om hvordan en familie ser ut. Med andre ord venter vi på at mer mangfoldige historiene skal fortelles. Men vi er avhengige av litterær kvalitet, det tjener ingen å utgi halvgode manus fordi de er politisk korrekte.

Ikke eliminere.

Det er mange måter å arbeide på for å fremme mangfoldige kjønnsfremstillinger i barnelitteraturen. Men å eliminere de rosa og blå barnebøkene – eller regnbuebøkene for den saks skyld – tror vi ikke er veien å gå. Vår strategi er å sørge for at barneleseren får tilgang også til disse bøkene, og forsikre oss om at også denne delen av våre utgivelser er kvalitetssikret og så god som mulig.

Kjønnsrepresentasjonens påvirkningskraft er kanskje aller størst i bøker for de yngste. For de minste barna er besjelede teddybjørner og trestokker en viktig del av den kanoniserte barnelitteraturen. Disse nøytrale figurene er på mystisk vis alltid hankjønn, enten det er et dyr eller en pinne. Men det er viktig å demonstrere at nøytrale identifikasjonsfigurer kan være av begge kjønn – eller de trenger ikke være kjønnet overhodet. Stina Wirséns nyskapende Hvem-bøker er viktige bidrag på dette området.

Holder ikke vann.

I 2010 utgir Gyldendal mer enn 150 barne- og ungdomsbøker. Hvis Rasmussen hadde gått listen nøyere etter i sømmene, ville hun sett at hennes egen påstand om at forlaget «gjemmer seg bak massekultur og etterspørsel» ikke holder vann. At utgivelsene er «sterkt preget av (...) dogmatisk pekepinn» får stå for Rasmussens egen regning frem til hun beriker oss med mer konkrete eksempler.

En ny generasjon barnelesere sitter klare for leseropplevelser om vårt moderne hverdagsliv, og noen må skrive dem. Kan det hende at Rasmussen selv har et slikt manus liggende på vent?