Det er noe irriterende over Sara Johnsen. Fredag mottok hun fem amandaer for spillefilmen Upperdog, blant annet for «beste regi». Johnsen er en norsk filmsuksess, alt hun tar i blir til gull, som en viss konge.

Jeg tror hovedårsaken er hennes sensible filmpenn, som hun skriver ømme følelsesbilder med. Film er følelse, det har Sara Johnsen forstått, som alle talentfulle filmskapere. Likevel er suksessen omstridt.

Småkoselig

Oppegående filmseere som f.eks. Hans Erik Broch Nielsen, leder av litteraturstiftelsen Volapük i Oslo, en spesialist på europeisk kvalitetsfilm, kaller henne en «talentfull dilettant». Etter hans oppfatning er Upperdog en småkoselig film, ilagt stemninger som passer til pizza og colaelskende velstandsungdommer. Johnsen kan ikke måle seg med europeisk film på det beste. Og han synes det er forunderlig at hun er høyden av norsk film i dag.

Jeg er uenig med Broch Nielsen. Sara Johnsen er uhyre talentfull, selv om jeg nok ikke mener alt hun har tatt i er blitt til gull. Hennes første spillefilm, Vinterkyss, er ikke spesielt vellykket; først og fremst fordi hun blander kortene i genrevalget, og ikke klarer å bestemme seg for om dette er et eksistensielt drama eller en krimhistorie.

Da jeg under en tilstelning på Filmens hus opplevde at en representant for Kritikerforeningen presenterte Vinterkyss som en stor suksess, noe den ikke var, hverken publikumsmessig eller kunstnerisk, vrengte det seg i magen på meg. Det er greit at hun er talentfull, men direkte usannheter i positivitetens navn blir for mye av det gode.

Ambisjoner

Enkelte ganger har jeg lurt på om Sara Johnsen er en av disse skogmusene som vil leke med leoparder, for ambisjonene er det ikke noe i veien med. Jeg hadde derfor ikke lyst til å se Upperdog. Ikke gikk jeg på kino, og det tok lang tid før jeg leide videoen. Stor var dermed «overraskelsen» da jeg måtte konstatere at Johnsen ikke bare hadde laget en god, men en praktfull film!

Her har hun fått til det hun ikke klarte før; å gjøre en helstøpt og sublim emosjonell reise med vakkert tilhugde ansikter og stemninger. Filmen har en varhet jeg nesten aldri tidligere har sett i norsk film, og jeg husker enda den svakt dirrende krystallstemningen som ligger i det siste bildet. Jeg er likevel kritisk til castingen, og her ligger hun langt etter f.eks. Marius Holst, en av verdens beste personinstruktører på film. Å se Upperdog er som å bla gjennom utgaver av Elle og Elle Homme, alle er pene og slanke, masse pent å se på for onanister, men dette er ukebladsestetikk for tåpelige ungdomshoder.

Filmhåp

Sara Johnsen er uten tvil Norges største filmhåp, ved siden av denne intelligente herr Trier, som snart kommer med sin andre spillefilm. Men jeg skulle gjerne sett at hun var mindre glatt og profesjonell. For er det noe Norge ikke trenger, er det flere såkalte «profesjonelle filmskapere», à la det Filmskolen på Lillehammer er så meningsløst, og utdatert, opptatt av å lage, men ekte kunstnere, som maler ut sin verden. Så er det også morsomt å tenke på at Orson Welles, som regisserte det filmkritikere mener er verdens beste film, Citizen Kane, foraktet de såkalte «profesjonelle».

Filmpenn

Var jeg Sara Johnsen, ville jeg derfor latt meg inspisere av det jeg mener kanskje er det største norske filmtalentet etter krigen, Frank Mosvold. (Han fikk aldri sjansen til å lage spillefilm, og jobber nå dessverre med barneanimasjon.) De to har sin poetiske filmpenn som møtepunkt, men i Mosvolds novellefilm Kysset som fikk snøen til å smelte, ligger en enkel eminens som overgår oss alle, en antiglatthet, en måte å arbeide med kamera på som er oppsiktsvekkende vakker. Så er også filmen en av de mest premierte og distribuerte norske novellefilmer noensinne, og kjøpt inn av store kunstsamlinger som Pompidou-senteret i Paris, selv om de færreste her i landet har sett den. Tenk om kapasiteter som Sara Johnsen begynte å arbeide slik? Virkelig begynte å bruke kamera som malerkost. Tenk om norske filmskapere lærte mer av Godard enn Spielberg?

Gulløve

Gratulerer, Sara Johnsen, med amandaene. Du fortjener dem alle som en, men det blir nok ingen gulløve på deg, eller noen andre her i landet, før fernissen skrapes av.