Det er et paradoks at Frps Christian Tybring-Gjedde og Kent Andersen bruker Disneyland som bilde i kronikken i Aftenposten 26. august. Det magiske kongedømmet er selve symbolet på amerikansk kultur og nasjonen bygget på drømmen om et bedre liv for «the huddled masses yearning to breathe free».

Som George W. Bush sa i sin første innsettelsestale: «Vi forenes av idealer som flytter oss forbi våre bakgrunner ( ... ) Og hver innvandrer som omfavner disse idealene, gjør landet vårt mer, ikke mindre, amerikansk.» Slik taler en president i verdens eneste supermakt, det flerkulturelle USA, et land Tybring-Gjedde ved flere anledninger har uttrykt beundring for.

Skjevt bilde

Norge er ikke USA, og hverken kan eller bør bli det. Vi har, som kronikkforfatterne påpeker, vår egen kultur og historie. Problemet med kronikken er da heller ikke forsøket på å problematisere hva som kan skje dersom et samfunn går inn i kulturell paralyse. Problemet er ensidigheten, den aggressive språkbruken og det skjeve virkelighetsbildet.

Finnes det problemer med innvandring? Ja. Finnes det mørkemenn? Ja. Finnes det dem som tviholder på middelalderskikker og mest av alt frykter infisering fra vestlig kultur? Ja. Men det er bare en liten del av bildet. Det er ikke galt å beskrive Eli Hagen som Carl Ivars elskerinne. Det er bare uredelig hvis man ikke samtidig nevner at hun er hans kone.

I utvikling

Kulturarven er viktig. Så viktig at vi, i motsetning til kronikkforfatternes parti, er villige til å bruke offentlige midler på å bevare og videreutvikle den. Men hva slags kultur er det egentlig som beskrives? Det er kultur som abstraksjon, et idealisert og konstruert bilde av Norge slik det visstnok en gang var.

Kulturer er sjelden enhetlige. De har brytninger og motsetninger. Kulturer kan ikke oppbevares på norgesglass, de kan ikke isoleres og konserveres, da vil de forvitre og siden dø. Kulturer er organiske, i stadig utvikling. Jeg har alltid vært skeptisk til begrepet «multikulturell», fordi det impliserer at alle kulturuttrykk i landet er like relevante for vår virkelighet, like sentrale i norsk historie. Det stemmer ikke. Hardingfela er viktigere i norsk historie enn sitaren. Men det betyr ikke at norsk kultur er eller bør være lukket.

Norsk kultur dør ikke ut, den videreutvikles gjennom møter med det nye, slik det har skjedd til alle tider. Og det foregår innenfor en norsk kontekst, enten det er norske muslimer som forsøker å formulere hvordan tro kan kombineres med liberalt demokrati, norskspråklig hiphop som beskriver hverdagen for mange unge, nytolkning av Ibsen eller film som vil formidle dilemmaene for dem som lever med doble identiteter. Ingenting av dette har erstattet klassikerne. Ibsens, Hamsuns og Bjørnsons verker lever, likeså Griegs og Geirr Tveits.

Ikke det samme

Betyr det at alt er idyll, at vi naivt skal åpne slusene og si velkommen til alle i verden som vil inn? Enn si sette strek over hele kulturarven vår, erstatte den med kulturell laissez-faire? Nei. Men det betyr at vi trenger en dose realisme, moderasjon og sunn fornuft. Utfordringer og snarlig undergang er ikke det samme.

Det er behov for en realistisk debatt om hvordan vi gir alle en tilhørighet til det norske fellesskapet og bekjemper uakseptable holdninger og verdier, men det er ikke realisme å hevde at norsk kultur står for fall. Det er moderat å ta utgangspunkt i virkeligheten slik den er, for de blir ikke borte, hverken menneskene som kom på 70-tallet, deres barn eller barnebarn. Det er sunn fornuft å innse at innvandringen til Norge må være begrenset, og at for høy innvandring over for lang tid kan skape problemer. Det er ikke sunn fornuft i et ideal som kun kan realiseres dersom Norge hermetisk lukker seg for omverden.

Jeg har tro på både kongehuset, kulturarven, tradisjonene, 17. mai og den norske valutaen; på det lille, kalde landet i nord som har vokst seg godt og rikt ved å dra ut i verden og bringe det beste tilbake og gjøre det til en del av norsk virkelighet. Jeg svøper meg gjerne i det norske flagget. Det er noe annet enn å binde det for øynene.