Inaktivitet. Skøyteforbundets Erland Kroken skriver i Aftenposten 21. august at han er bekymret for den store gruppen fysisk inaktive. Det er en bekymring jeg deler med ham. Dette er en gedigen utfordring som private, offentlige og frivillige aktører må løse sammen.

Den frivillige idretten som Kroken representerer har så langt lyktes godt med å aktivisere barn og unge. De voksne er det verre med. Mange unge rømmer fra idrettens konkurransearena på veien til voksen alder og fortsetter aktiviteten ute i naturen og inne på treningssenteret.

Tar feil

Krokens løsning på dette er å bygge flere offentlige idrettsanlegg som i større grad skal dedikeres til voksne. Treningssentrene har han mindre tro på: «Denne bransjen er ikke for bredden», skriver han. Så feil kan man ta.

Familien Tørmoen er et eksempel på den bredden Kroken etterlyser, der eldstemann Reidar på 99 år trener to ganger i uken på SATS Nydalen med datteren på 75! Også barnebarnet og oldebarnet går på treningssenter. På landsbasis har 30 prosent av den voksne befolkningen private treningssentre som sin hovedarena for trening, ifølge Norsk Monitor, mens bare 14 og 6 prosent trener i henholdsvis idrettslag og i bedriftsidretten.

Høy tilgjengelighet

Hvorfor velger ca. 600.000 nordmenn (hvorav ca. 60 prosent kvinner) treningssentre som arena for trening? Svaret er høy tilgjengelighet og lav terskel i form av sentral beliggenhet, lange åpningstider, barnepass og aktiviteter man kan mestre uansett ferdighetsnivå eller fysisk form. Det er viktig både for ungdommer og voksne. Gruppetrening til musikk er en klar favorittaktivitet blant mange kvinner, og på treningssenteret slipper man dessuten å jogge alene i mørket.

Kroken peker på hindringer for å få folk i aktivitet og trekker frem prisen på trening som en av dem. Å trene på treningssentre som SATS eller Elixia koster omtrent det samme som en kaffekopp om dagen. Det er en billig livsforsikring om man benytter seg av mulighetene medlemskapet gir.

Skattefritak

Dagens skatteregler stikker imidlertid kjepper i hjulene for arbeidsgivere som støtter ansattes trening økonomisk. Som såkalt velferdsgoder er riktignok go-kart-kjøring med gutta i regi av bedriftsidrettslaget skattefritt, men dersom jentene bruker tusenlappen de får i støtte på et medlemskap på treningssenteret, er tilskuddet å betrakte som frynsegode med både fordelsbeskatning og arbeidsgiveravgift på kjøpet. Ikke sjelden går over halvparten av arbeidsgiverens treningsstøtte tilbake til statskassen på denne måten.

Demotiverende

Denne treningsskatten er både ulogisk og demotiverende, og den rammer spesielt kvinner, lavtlønte og småbedrifter. At dagens politikere velger å opprettholde et så åpenbart hinder for fysisk aktivitet, er for meg helt uforståelig. Skatt på trening betalt av arbeidsgiver bør fjernes, slik man har gjort i Sverige. For å likestille dem som i dag står utenfor arbeidslivet vil det være legitimt å vurdere fratrekk av utgifter til treningskort på selvangivelsen, slik man i dag har for fagforeningskontingenten.

Kampen mot inaktivitet handler også om å utfylle hverandre. I lys av den planlagte Samhandlingsreformen er det trolig mer å hente for kommunene ved å samarbeide med allerede etablerte aktører innen området fysisk aktivitet fremfor å bygge opp konkurrerende tilbud.

Et sunnere Norge

Samarbeidet favner imidlertid videre enn dette, og jeg hilser derfor velkommen en debatt om hvordan vi - den frivillige idretten, kommunene og treningssentrene - med myndighetene som tilrettelegger, kan utnytte hverandres sterke sider bedre. Bare på denne måten kan vi gi barn, unge og voksne et motiverende tilbud av fysisk aktivitet, der førstevalget av trenings- eller aktivitetsform er lett tilgjengelig. Det er resepten på et sunnere Norge, som også kan gi den bredden i mosjonsbølgen vi alle ønsker.

ANNE THIDEMANN, generalsekretær, Treningsforbundet, tidligere president i Norges Fri-idrettsforbund,