Det er liten tvil om at Økland føler seg på hjemmebane når hun beskriver regissør Janus Metz dramaturgiske grep eller trekker linjer til Bertolt Brecht. Verre er det med hennes fortolkning av de danske soldatenes reaksjoner på krig og stressituasjoner. Her gir anmelderen oss snarere et bilde av seg selv enn av selve filmen. «Euforien» Økland beskriver hun ser hos de danske soldatene etter trefningen med Taliban, er nok først fremst lettelse over å ha overlevd, iblandet en god dose sjokk. Ikke glede over å ha drept noen.

Traumatisk.

Gjenfortellingen av denne samme brutale hendelsen gang på gang er soldatenes en måte å bearbeide en traumatisk opplevelse på, ikke tomt skryt som Økland skal ha det til. Du finner den samme reaksjonen hos personer som har vært i bilulykker eller opplevd store naturkatastrofer. Refleksjonene soldatene kommer med en tid etter hendelsen, det Økland kaller «tilsvarsretten», kan like gjerne være deres måte å forholde seg til, og leve med, egne valg og opplevelser.

Forstår lite.

Jeg er enig med Økland i at det vil være naivt å tro at norske soldater først og fremst reiser til Afghanistan for å tjene konge og fedreland. Eventyrlyst, kameratskap og økonomisk gevinst betyr nok mer enn mange av våre politikere liker å innrømme. Men å trekke den slutning at den danske leirledelsen godtar soldater som ønsker/har lyst til å drepe bare fordi de aksepterer det Økland kaller «soldatenes begeistring og sjargong», sier mest om hvor lite anmelderen forstår av det som egentlig skjer på bakken i Afghanistan. Eller hva krig er, for den saks skyld.

Hinder.

Og det er i et slikt lys Øklands anmeldelse er interessant. Anmeldelsen, ikke filmen, er et eksempel på en tiltagende akademifisering av soldaters erfaringer fra steder som Afghanistan. En trend som paradoksalt nok kan bli et hinder for innsikt i hva som skjer når et fredssamfunn sender sine unge ut i krig. Armadillo er en velregissert fortelling om krigens brutalitet. Regissør Janus Metz har på seerens vegne tatt en rekke valg.

Soldatenes hverdag.

Og i sum gir disse valgene oss et godt innblikk i soldatenes hverdag. Men innblikk er ikke det samme som forståelse. Da trengs det mer enn 100 minutter dansk dokumentarfilm. Til slutt handler Armadillo kanskje like mye om at krigen nå blir fremstilt i en form som den urbane, kulturelle eliten kan forholde seg til.

Forholde seg til, og kanskje etter hvert forstå.