Vi snakker om statlig tvangsregistrering og -lagring av alle våre forbindelser og bevegelser ved bruk av telefon, e-post m.v. Logikken er at man statistisk sett vet at noen av oss vil komme til å begå forbrytelser i fremtiden, men vi kan ikke på forhånd vite hvem av oss det gjelder. Derfor må bevis om oss alle sikres på forhånd, slik at de ligger klare, når staten fatter mistanke mot en av oss i fremtiden.

Rett til kontroll.

I dag kan de opplysningene bare lagres hvis vi har samtykket gjennom vår avtale med teleselskapet. Og vi kan når som helst gjøre opp forholdet og kreve sletting. En grunnleggende rett til kontroll med egne personopplysninger i et liberalt demokrati. En rett som direktivet vil fjerne, ved innføring av lagringsplikt/sletteforbud.

Men Sunde vil ikke vedkjenne seg dette tiltaket ved sitt formelle og beskrivende navn, «datalagring». Hun vil kalle det «utsatt sletteplikt». Dette er et retorisk grep som kan likestilles med å kalle fengsling av en fri person for «utsatt frihet».

Sletterett.

Og det er altså feil. Vi har sletterett, akkurat som med innhold i dagbøker og pc’er. Data fra vår e-kommunikasjon er bare tilgjengelig for bevissikring i den grad de faktisk finnes når mistanke om straffbart forhold foreligger. Akkurat som med alle andre bevis. For eksempel fingeravtrykk – eller innholdet i våre dagbøker og harddisker.

Tillit.

Staten skal ha tillit til oss, inntil den enkelte selv oppfører seg slik at tilliten brytes.

Datalagringsdirektivet innebærer en systematisk mistillitserklæring fra staten overfor alle borgerne. I et liberalt demokrati er det staten ved regjeringen som skal be om borgernes tillit, ikke omvendt.

Den dagen vi aksepterer det omvendte, vil Sunde og hennes meningsfeller raskt finne andre «bevis» som bør forhåndssikres, i henhold til samme logikk – politistatens logikk. EU-parlamentet har allerede fremmet forslag om lagring av innhold i alles søk i søkemotorer som Google.