Kultursatsing. I uke 34 brakte Aftenposten en serie kampanjejournalistiske artikler av Cathrine Hellesøy om norsk kultursatsing i utlandet med utgangspunkt i en årlig Ibsenfestival i New Delhi. Serien hamret fra begynnelsen av inn ett bestemt budskap. Journalisten hadde valgt én vinkel som ble utvidet fra den ene artikkelen til den andre. Det ble ikke gjort noe for å fremstille saken på annen måte.

Bare påstander

Hellesøy innledet med et stort oppslag (23. august) der det slås fast at den indiske Ibsen-satsingen har dårlig kvalitet, at ««norsk Ibsen-industri» «(...) dytter sin egen kultur på fattige land»». I senere oppslag utvides perspektivet til all norsk kulturbistand. Det hevdes at det er for tett forhold mellom kulturarbeidere og Utenriksdepartementet (UD). Dette skjer i et intervju med professor Terje Tvedt (27. august), der det ikke gis konkrete eksempler, bare fremmes påstander.

Agendareportasjer bryter med prinsippene for kritisk kulturjournalistikk, som blant annet skal gi rom for motforestillinger. I serien er det ingen kilder som har et annet syn som får uttale seg. Med unntak av den norske ambassadøren til India og lederen for UDs kulturseksjon.

Ensidig valg av kilder

Kampanjejournalistikken er ofte preget av ensidighet i valg av kilder så vel som fremstillingen i den narrative tekst og i sitater. Disse er ofte trukket ut av sin kontekst. Jeg skulle gjerne visst mer om hva lederen for Ibsensenteret, professor Frode Helland, sa. Hvorfor siteres bare det som støtter oppslagets agenda? Helland har bred erfaring med denne formen for arbeid. Jeg går ut fra at han har kommet med mer nyanserte synspunkter.

Et annet eksempel på denne ettperspektivsdekningen er e-postintervjuet (24. august) med den indiske teatermannen Rustom Bharucha, som har skrevet svært interessant om sitt arbeid blant annet med Peer Gynt i India i boken The Politics of Cultural Practice (2001). Overskriften «Ibsen er presset på oss» passer godt i kampanjens holdning om at støtte til Ibsen-oppsetninger er kulturimperialisme.

I dialog med andre kulturer

Betyr dette at teatre i andre kulturer ikke skal arbeide med den store verdensdramatikken? Det å hevde at folk i andre kulturer bare skal vie seg egne tekster, er en form for diskriminering og paternalisme. Ibsens og Strindbergs tekster går i dialog med andre kulturer om erfaringer med sosial forandring. Å støtte slikt teater er å bidra til en kritisk og diskuterende institusjon.

Henning Mankell har arbeidet i mange år med teater i Mosambik med bistandsmidler. Den siste oppsetningen hans var Strindbergs Fröken Julie (2008). I 2006 spilte Teatro Avenida Et dukkehjem adaptert til dagens mosambikiske virkelighet. Begge oppsetningene tok opp hva endrede familie- og kjønnsmønstre medfører. Jeg vil trekke frem ett eksempel, som jeg har hatt direkte erfaring med. Det gjelder oppsetningen av Et dukkehjem i Eritrea, som er et svært hardt diktatur. Arbeidet med forestillingen bidro til å reise problemer som det ellers er svært vanskelig eller umulig å diskutere i dette landet.

Anonyme kilder

I kampanjejournalistikken brukes det ofte anonyme kilder. Kildevernet må respekteres, men det journalistisk-etiske prinsippet må være å bruke åpne kilder. I Los Angeles Times «Code of Ethics» heter det: «En ikke navngitt kilde må ha svært tungtveiende grunner for å insistere på anonymitet, slik som frykt for represalier, og reportasjen skal opplyse om grunnene for dette når det er relevant. (...) Reportasjene skal identifisere kildene så omfattende som mulig i tråd med løftet om anonymitet. Særlig skal det så fyldig som mulig redegjøres for en kildes synspunkter og potensielle særinteresser.»

Skjuler opplysninger

Anonyme kilder i teksten skjuler viktige opplysninger for leseren. Hvem reiser kritikken? Hvilke interesser fremmes? I den første artikkelen i serien refereres det til en «kilde som ikke ønsker å stå frem med navn, men som kjenner Dehli Ibsen Festival godt (...)». Denne kilden fremmer påstanden om kulturimperialisme, og «(. . .) vi dytter våre egne kulturuttrykk på folk som ellers ikke ville spille Ibsen». Det er ikke redegjort for hvilke interesser kilden har, og hvorfor anonymitet. Men synspunktene farger hele artikkelserien.

Jeg reagerer på journalistikk som trekker generelle konklusjoner om bistand og kultur og Ibsen og utvikling på grunnlag én bestemt sak ved hjelp av praksis som etisk sett er svært problematisk.