I disse dager stilles generalsekretær i Presseforbundet Per Edgar Kokkvold i gapestokken fordi han har ytret seg fritt i sitt eget land. Kokkvolds kritiske ståsted i en av vår tids mest sentrale verdidebatter, karikaturstriden, blir av høyskolelektor Nazneen Khan-Østrem stemplet med tidstypisk venstresidesjikane som antiislamsk og fordomsfull. Men hvorfor skal man i Norge nektes å stille kritiske spørsmål til elementer ved islamsk filosofi eller kulturell praksis?

Religionskritikk

Den pågående motstanden mot kritisk refleksjon innebærer en urovekkende mangel på forståelse for en av Europas mest sentrale friheter: Religionsfrihetens religionskritikk. Nettopp retten til å ytre politiske, kulturelle og religionskritiske spørsmål har i flere hundre år stått sentralt for den europeiske sivilisasjon. Kokkvold går til kjernen av denne friheten og påpeker at retten til å kritisere imamer og biskoper er avgjørende for den europeiske livsform. Han har selvsagt rett.

Hva hadde skjedd i dagens Europa dersom akademikere, redaktører og forfattere måtte leve i frykt for å bli tatt av dage dersom man uttrykte seg kritisk til et bibelvers? Hvor skal europeere kunne diskutere perspektiver på religioner som historisk sett har vært fremmede i Europa, hvis de ikke engang kan gjøre det i sine egne hjemland uten frykt for å bli likvidert?

Urovekkende utvikling

Midt i hjertet av Europa foregår en urovekkende utvikling. Frykten for islamsk terror er blitt del av den offentlige debatt. Frankrikes ledende filosof, Bernard-Henri Lévy, tar i sin siste bok Left in dark times et oppgjør med venstresidens eksotiske flørt med den totalitære, antidemokratiske islamismen som gjennom trusler om vold mot sivile forsøker å strupe kjernen i den europeiske valgfrihet.

At mennesker fra andre kulturer er velkomne i Norge, har nordmenn bevist i flere årtier. Innflyttere har derimot ikke påkjørsrett. Den pågående kulturkampens oppgjør med multikulturalismen innebærer en kursendring som gir europeisk kultur forrang i Europa. På samme måte som saudiarabisk kultur har forkjørsrett i Saudi-Arabia og pakistansk kultur dominerer i Pakistan. Dette innebærer ingen reduksjon av andres kultur, men en respekt for nasjonalstatens suverenitet og en aksept for kulturens råderett innenfor eget geopolitiske territorium.

Drapet på filmregissør Theo van Gogh i 2004 er et av de hittil verste eksemplene på effektene av diskrimineringen av Europas egne idealer. Midt i sitt eget liberale land ble van Gogh angrepet på sykkelen sin. Den nederlandsk-somaliske islamkritikeren Ayaan Hirsi Ali fikk i antisemittiske ordelag beskjed om at hun var den neste.

Betaler en høy pris

Den nederlandske politikeren Geert Wilders betaler en høy pris for å bli stående på barrikadene og kreve sin rett som europeer til å være kritisk til enkelte sider ved islam. I årevis har han og hans kone måttet leve i skjul på ukjente adresser, stadig flytte og tåle de påkjenninger som en slik tilværelse innebærer. Wilders mener Koranen oppfordrer til vold mot annerledestenkende og tar opp spørsmålet om kvinnens frihet. Hvorvidt man sympatiserer med Wilders eller ikke, er i denne sammenheng uvesentlig: Kan Europa virkelig tåle at en mann som prinsipielt forsvarer retten til å uttrykke seg religionskritisk, forfølges når han tross alt befinner seg midt i sin egen kultur?

Kulturredaktør i Aftenposten, Knut Olav Åmås, uttrykte tidligere i år undring i kommentaren Islams helt – og skurk for hvordan professor Tariq Ramadan regnes som superhelt, mens Ayaan Hirsi Ali må leve med livvakter døgnet rundt. Hirsi Ali er ateist. Det burde vært en grei posisjon.

Respektere uenighet

Det vestlige toleranseprinsippet innebærer at man er sivilisert nok til å respektere uenighet innenfor rammen av menneskeverdets ukrenkelighet. Toleranse innebærer en dyp forståelse av samfunnskontraktens siviliserende betingelser: Å leve sammen på en saklig, dannet og respektfull måte, også når man er uenige. Europa må videreføre og fremme den menneskeverdighet som er et sentralt verdiperspektiv i kulturen.

En åpen og refleksiv holdning til religionskritikk er derfor en forutsetning for konstruktiv deltagelse i det europeiske fellesskap.