Solidarisk. Mitt parti identifiserer seg med motkulturenes Norge. Målrøsle, legmannsbevegelse, Grundtvig og bondereisning. Det går en grønn tråd fra våre historiske inspirasjonskilder til EU-kampenes mål om desentralisering av makt, bosetting og kapital for et solidarisk samfunn på lag med naturen.

Vi er ikke usikre på våre verdier. De er egnet som referanseramme og har opprinnelse og klangbunn, også blant mange andre kulturer og folk. Verdiene fornyes på grunn av, og ikke på tross av, at de møter gjenkjennelse og anerkjennelse hos flere.

Dugnadsånd

Muslimenes høytid Id kommer snart. Bønn, mat, gaver, almisser til fattige. Det blir fest på lokalet eller blant slektninger: «hver kjerring sin matrett». Har den norske dugnadsånden à la Gerhardsen, søndagens kollekt, julefeiringen og bygdekvinnenes dyrking av matkultur som sosialt lim fått en utfordrer? Antagelig ikke. Skikkene har sin opprinnelse fra før Einar Gerhardsen var påtenkt og bygdekvinnelagene stiftet. Til ulike tider og mellom ulike folk. Ingen har truet hverandre. Den norske velferdsstaten er bygd på en kristen humanistisk tanke om likeverd, den samme formen for sosial samvittighet finnes i islam.

Utjevning

For å nå målet om sosial og geografisk utjevning, har folkebevegelser i Norge gitt makt til de maktesløse. Demokratisering og folkeopplysning har skapt myndige mennesker med plikter, rettigheter og evner til å bidra til fellesskapet. Tradisjonelt tilhørte store deler av bygdefolket de marginaliserte. Senterpartiet har vært del av laget som løftet deres kulturarv opp til å bli en likeverdig del av det norske. Arbeiderpartiet gjorde det samme for arbeiderklassen.

I dag er den største politiske trusselen mot vår arv og våre verdier det markedsliberale samfunnet der politikken abdiserer. Der markedets frie krefter går foran rettferdig fordeling mellom folk, landsdeler og land. For å klare å skape en moderne motvekt kreves fokus.

Tilslører motsetning

Den føleribaserte og uklare jakten på norske verdier, tilslører politikkens motsetninger. Den norske debatten har sin parallell i resten av Europa. Svarene på finanskrise, klimakrise og svekkede sosiale sikkerhetsnett er vanskelig å finne. Samling rundt konstruerte verdier, der muslimene er fienden, er enklere. Frykten gir sosial tilhørighet, offerrollen trøst. Logikk må vike for å gjøre de få til de manges trussel. Paradoksalt nok, fordi dette hevdes å være nødvendig for å redde rasjonaliteten, arven fra opplysningstiden og demokratiseringen av Europa.

Dessverre gir historien mange eksempler på at minoriteten angripes, når majoritetens spørsmål mangler svar. Svake minoritets- og majoritetsgrupper spilles ut mot hverandre, og underveis svekkes begge. Det er imidlertid bare ved å hegne om de samme verdiene som har integrert ulike samfunnsgrupper og landsdeler til et folk og et Norge, at vi også vil lykkes med å integrere nye grupper.

Mindre romslighet

Anne Enger pleide å sitere Augustins ord om romslighet i det perifere, fasthet i det sentrale og kjærlighet i alt. Vi ønsker ikke å se denne arven som vi er trygge på, karikert i en oppkonstruert kulturkamp. Det gir fanatikerne større spillerom og de romslige mindre. Arbeid, bolig, sosial trygghet, forsvar av enkeltindividene, plikter og rettigheter, det sentrale politikere skal svare på, må vike for skremmebilder vi ikke kan gripe. Kjærligheten for de myndige og myndiggjorte menneskene, må vike for mistenksomhet og gruppetenking.

Til nå har derfor debatten om de norske verdiene gjort skam på århundrene det har tatt å forme Norge til Norge. Og for alle oss som er opptatt av rettferdig fordeling og et samfunn basert på likeverd, risikerer vi, om vi lar oss rive med, å kaste ungen ut med badevannet.