NRKs vikarhelvete

Ane Nydal deltar i nettdebatten under saken!

Hard start. Det vil vise seg om Pia Beathe Pedersens sivile ulydighet ved å si opp på direkten fører til handling fra kulturministerens side. Skal NRKs hårreisende behandling av midlertidig ansatte få en endring, må en opprydning igangsettes utenfra. Det burde uansett få alle som har kjent på mediebedriftenes vikarpolitikk til å fortelle sine historier. Her er en kortversjon av min.

I 2006 fikk jeg en sommerjobb i NRK P1, avdeling Tyholt. Etter to måneder ble jeg vikarierende vaktsjef i et P1-program med en halv million lyttere. Ett år senere hadde jeg mitt eget program i P2 som jeg skapte og drev alene. Senere var jeg medskaper for og eneste drifter av flere programmer.

Ansvar og spillerom.

Min første utdanningsrelaterte arbeidsplass ga meg altså både ansvar og spillerom. Jeg ønsket å bli, og ga alt jeg hadde, noe som førte til både god radio og sykemeldinger med stressrelaterte senebetennelser. I tre og et halvt år gikk jeg på korte kontrakter. Grensen for å kunne fremsette krav om fast ansettelse går ved hele fire år.

Gjennom de ulike vikariatene følte jeg meg faktisk verdsatt. Både personalsjef og programsjef gjentok at jeg ikke skulle bekymre meg for fremtiden min i NRK. Men etter hvert ble jeg lei av anerkjennelsen som liksom skulle holde meg fornøyd med status quo. Hvis de var så begeistret, hvorfor kunne de ikke ansette meg?

Stillingsstopp

Hans Tore Bjerkaas hadde innført stillingsstopp, men unntak forekom stadig, spesielt i P3. Da jeg i mai 2009 gikk inn i mitt fjerde år, fikk jeg nok en gang ikke vite om kontrakten ville fornyes før dager før den gikk ut. Jeg hadde da vært reporter i et P1-program i to år. «Men stillingen min må jo bemannes av noen, hvorfor ikke av meg?» spurte jeg. «Stillingen din? Den skal jo NN ha». NN kom tilbake fra sin to år lange permisjon, men ingen hadde informert meg om det. Jeg skal spare dere for det øvrige rotet.

Alderen 25-29 skal ideelt sett være en tid for å etablere seg i arbeidslivet. Karrièren min i NRK endte med at en fast ansatt fikk forrang på et ettårig vikariat i et program som jeg, i motsetning til henne, hadde ledet tidligere. Hadde jeg fått det, kunne jeg krevd fast ansettelse fordi ansienniteten ville vært lang nok. I stedet ble jeg tilbudt 50 prosent i tre måneder, og fikk beskjed om at resten av høsten ville være usikker.

Ingen attest

Norsk Journalistlag mente jeg burde være glad for å bli tilbudt noe i det hele tatt. Signalet var tydelig - som så mange før meg, skulle jeg ut før fire år var gått. Jeg takket ja til en studieplass og ba om en attest. «Vi skriver ikke attester», sa sjefen, «men du kan få en arbeidsbekreftelse».

En tid senere mottok jeg et brev der det sto at jeg hadde vært vikar i NRK fra da til da. Ingenting om at jeg hadde vært vaktsjef, programskaper, programleder, reporter eller aktivt deltatt med programforslag. Jeg har heller ingen skriftlig kvalitetsvurdering fra tiden i NRK. «Men folk kan ringe meg når som helst, og jeg har bare gode ting å si om deg», sa sjefen. Dessverre har min første sjef skiftet jobb for lenge siden, og trolig glemt hvem jeg er, og hvem vet hvor lenge min siste sjef husker hva en av mange vikarer utrettet i NRK på 2000-tallet.

Håp og frykt

NRK-vikarer som nærmer seg fireårsgrensen slites mellom å føle håp og frykt. Det oppleves som et lotteri - enten lukkes døren foran den som i årevis har kastet seg rundt, slukket branner og tålt uvissheten - eller man tas inn i varmen og får kontrakt, jevnlige lønnssamtaler, deltagelse i medarbeiderundersøkelser etc. De som hisser seg opp over behandlinger mens de selv var vikarer, ser ut til å miste engasjementet når de selv er innenfor den trygge folden som en fast ansettelse gir.

Jeg vil aldri mer gå inn i en så ydmykende, stressende og usikker tilværelse som vikar i en mediebedrift. Det har vært en hard start på arbeidslivet. Vi er mange som ikke har fortalt våre historier. Jeg håper flere kan fortelle, og at kulturminister og kringkaster sørger for at retningslinjene for midlertidige ansettelser i NRK strammes opp og først og fremst - at de følges.