Fluer i øynene

På søndag er det årets TV-aksjon – og like rituelt har aksjonen fått kritikk for kun å spille på følelser, den skaper ikke debatt om årsakssammenhenger og den hensetter mottagerne av midler i en passiv offerrolle, hevdes det. Vi må slutte med kampanjer der barn fremvises med fluer i øynene kun for å samle inn penger. Det må skapes debatt, grunnleggende politiske endringer og langsiktige strategier der nasjoner bygges opp fra grunnen, sies det med stort alvor. Altså: Vi må ikke spille på følelser, vi må aldeles ikke vise frem skrekken og gruen. Og alle de innforståtte nikker: Nei, la oss heller møtes på Litteraturhuset og på seminarrommene for å diskutere bi- og multilaterale overføringer, forhandlinger med Verdensbanken og sikre gode avtaler om FN-ordninger som kan sikre flyktninger, barn og andre nødstedte skikkelig hjelp når elendigheten rammer dem.

Livredde

Som man sikkert kan ane, er jeg usikker på om denne ensidige kritikken av fremvisning av nøden og skrekken, er så skrekkelig. Ikke bare er jeg usikker, jeg er dundrende uenig i at det kan være så galt eller uklokt innimellom å vise det brede lag at det faktisk finnes barn som er livredde, som gråter over å ha mistet sine foreldre – og at det finnes familier som gråter seg i søvn fordi de må flykte fra sine hjem.

La oss se på forholdet mellom 17. mai som markeringsdag og demokratiet som menneskerett. Dette dypt forankrede prinsipp feires med flagg, bunader og patosfylte taler om selvstendigheten. Vi er enige om at det kan bli langtekkelig og overanstrengt å holde på sånn hver dag året gjennom. Men innimellom trenger vi nok et påfyll av begeistring for å holde prinsippet levende. Med omvendt fortegn er det også slik med den nøden som vitterlig eksisterer: Vi ikke bare tåler, men må påminnes om den for å holde trykket oppe. Og da kan faktisk en presentasjon av det destillerte faenskapet være på sin plass. For så å bruke dette som grunnlag for systematisk arbeid, demokratibygging og mer nyanserte kommunikasjonsformer.

Verdens råskap

TV-aksjonen er en årlig markering av at verden ikke henger helt sammen – og at det finnes store grupper mennesker som på ulike måter trenger vårt blikk og penger. Dette betyr ikke at vi skal kommunisere verdens råskap og ubehag på denne måten, hver dag, men om vi aldri gjør det, forvitrer det folkelige engasjement som vi alle trenger for å jobbe for en verden som er litt mer i vater.

Det som beveger deg, beveger også andre, sa Einar Gerhardsen i Norges første kommunikasjonshåndbok, Tillitsmanden. Bruk følelser, skap en tåre i øyekroken, fremelsk den dype følelsen av engasjement, var hans budskap. For så enkelt kan det være: For å forbli en prinsipiell maktfaktor og stein i skoa for makthavere og politikere trengs det av og til fluer i øynene. For vi må ikke glemme at de skygger for mange barns liv.