Utskrift er sponset av InkClub InkClub
  • I min hjembygd er det ikke jobber å få, skriver Oda Rygh.

    FOTO: KNUT BJERVA

Jeg flytter!

Jeg skal flytte vekk fra bygda. Jeg skal ta med meg min utdannelse og dra. Jeg kommer ikke til å bli et sekund lenger.

Les også:

Oda Rygh.

FOTO: privat

Det startet i min spede barndom da jeg var i mindretall her på bygda. Barn av akademikere. Er det noe hjernevask har lært oss, er det at IQ går i arv, ikke bare igjennom sosial klasse. Og som den eneste som satt med nesa i en bok, var jeg temmelig isolert i grisgrendte strøk. Det hjelper ikke å ha odel og å kjøre traktor om man har stort ordforråd. Da er man bare bondedatter på lissom. Og så går det som det går.

Man får streng beskjed om å ta allmennfag av ungdomsskolerådgiveren. Man kan da ikke dra noe annet sted med så gode karakterer. Så søker man seg dit. Det er veldig enkelt å komme inn på allmennfag. De som ikke kommer inn noe annet sted, kommer inn på allmennfag, men de svake sorteres ut i løpet av det første året. Så der sitter man og leser, da. Og sliter litt med matte, men ikke så mye med engelsk, eller omvendt.

Så kommer man ut av videregående med over fire i snitt, som de fleste akademikerbarn. Og da er man bare god for én ting.

Spiser sushi og trener

Vi pakker og drar og kommer oss ut. Vi studerer i Oslo eller i Bergen eller i Polen. Og blir statsvitere, leger, advokater, psykologer. Og spiser sushi og drikker kaffe latte (eller, gjorde det, kaffe latte er jo så uhippt nå, masse kalorier.). Selv min lillesøster, som studerer på den tidligere landbrukshøyskolen i Ås etter å ha tatt landbruksskolen, spiser sushi og trener. Vi er akademikerbarn. Barn av 68-ere spiser ikke seipanetter. Med mindre de er rå. Så slutter vi å være keitete og usosiale og ikke passe inn, vi blir fagfolk.

Vi blir ingeniører, vi blir vant til å ha folk rundt oss som har samme bakgrunn og interesser som oss. Andre mennesker som ikke spiser thousand island, med mindre vi har laget den selv. Andre akademikerbarn. Vi vet endelig hvem vi er. Dessverre tar pengestrømmen fra Lånekassen slutt og vi flytter tilbake til mamma et år mens vi søker Fritt Ord-stipend eller venter på traineeopptak.

Bygdedyret

Der passer vi fremdeles ikke inn. Bygdedyret er ikke bare et dyr, men et helt annet dyr enn oss. Det har ikke hørt om Baudelaire. Og er for pelsdrift og ulvejakt. Hvis man begynner å snakke med dem, humrer de litt i skjegget (med matchende svart villmark-kaffekjele) og lurer på om vi «husser åssen himkok smakar». Ja det gjør vi. Altfor godt. Særlig din himkok, herr «jeg strøyk i naturfag og det synes på fargen av koket mitt».

Det er ikke akkurat forakt. Det er gjensidig mangel på forståelse. Bare i bygdene er det forventet at man skal være sosial på tvers av klasseskillene etter ungdomsskolen. Det er ikke naturlig. Det er menneskefiendtlig. Og de akademikerne som klarer å reintegrere seg, er ulv i fåreklær. Snakker ikke for mye om litteratur. Kjører traktor. Drar på samvirkelaget i vernestøvler. Som den norske versjonen av afroamerikanere som «acts white». Act bonde. Hykleri.

Men jeg kan jo prøve

Det sies jo at jentene må flytte tilbake til bygda. Det er ingen som klager over manglende tilflytting, det er fraflyttingen som er feil. Vi skal komme hjem som kyrne fra beite etter å ha gjort oss feite, for å gifte oss og få barn. Så kan grendeskolen holdes i live. Hjematt til gutta. Eller, om vi har odel kan vi jo ta med oss en av «dessa femifolka» fra Oslo. Skal nok gjøre mannfolk ut av dem, ja.

Jordbruket er en vekstnæring som man kan leve av! Korte arbeidsdager og mye ferie. God lønn. Eller vi kan ha blitt noe matnyttig som lærer eller sykepleier. Jenter blir jo sånt. Så jeg har meldt meg som ledig hos Nav. Sagt meg villig til å ta hva som helst. Jeg har høyere utdannelse. Og Nav sender villig vekk e-poster med passende jobber for meg. Og de passer. Det er jobber jeg kan ta og gjøre. Som jeg er kvalifisert for. Og de er i Oslo.

Bymenneske

I min hjembygd er det ikke jobber å få. Ikke som vaskehjelp på sykehjem engang. Så jeg flytter. Som det var åpenbart at jeg skulle gjøre, helt fra starten av. Som jeg ble styrt mot fra barnsben av. Av oppvekst, av omgivelser, av skolen, av arbeidsmarkedet, av demografi. Det er uunngåelig. Jeg var bymenneske fra før jeg var født.

Les også: Knut Olav Åmås: Hvorfor flytter folk med høy kompetanse fra bygdene?

Les også

Kommentarer

Siste fra seksjon

På forsiden akkurat nå

Siste nytt

Tjenester

Siste fra BT

Siste fra Adressa

Siste fra fevennen

Siste fra aftenbladet

Dagens eAvis

Aftenposten eAvis

Kjøp dagens eAvis

Les mer