I fredagens Aftenposten meldte statsviter Oda Rygh flytting. Etter flere år med statsfinansiert utdanning og stimulerende storbyliv, oppleves Vikersund, samfunnet hun er født og oppvokst i, noen nummer for lite. Her mangler både uteliv og åndsliv. Viktigere enn det: Her er ingen jobber å få for statsvitere med kjennskap til Baudelaire.

Sannheten er imidlertid at ikke alle vi som flytter fra små steder er store mennesker. De fleste av oss er bare feige.

Av dem som reiste ut for å studere blant mine venner, har knapt noen flyttet tilbake. Sirkelen er ond og dum: Ingen flytter hjem fordi ingen andre gjør det. Å vende hjem blir synonymt med nederlag: Du har ikke mestret livet der ute, så du piler hjem til det trygge og trege. Du rykker tilbake til start.

Jeg er fra en øy så alene mot havet at den burde gratuleres av kartverket bare for å ligge i ro. Hver gang jeg krysser Tromøy-broen på vei mot Oslo trekker jeg likevel et sørgmodig sukk. Bak meg ligger alt som er godt. Mine nydelige foreldre. Hele min historie, gjort opp av stedene hvor jeg brukte en hel ettermiddag på å avgjøre om vannliljer virkelig var festet på bunnen, eller om de bare fløt rundt med strømmene i vannet. Men jeg puster også lettet ut. Jeg har frihet til å dra fra et lokalsamfunn med mangel på muligheter til et storsamfunn med alle muligheter.

Etter hvert kommer imidlertid alltid den samme følelsen snikende: Er jeg ikke en defensiv tufs? Skal hjemstedet oppføre seg annerledes fordi jeg har reist ut og tatt utdannelse? Eller kan spørsmålet snus på hodet? På riktig regntunge kvelder kan jeg bli såpass patetisk at jeg skriver om andres gode talepoenger: Spør ikke hva lokalsamfunnet kan gjøre for deg, men hva du kan gjøre for lokalsamfunnet. Toffen Gunnufsen reiste til Tromøya og laget en av Europas beste musikkfestivaler. Jeg bør vel kunne klare å starte et skarve lønnsomt enkeltmannsforetak?

Oda Rygh mener strukturene skremmer bort. Heldigvis kan de forandres. Stedet du vokste opp på er slik det er fordi de som bor der nå har skapt det slik. Så i stedet for å løfte skjørtet og springe til byen, er en annen mulighet å brette opp ermene og skape et attraktivt samfunn der hjemme. «Ingenting er mulig, jeg må vekk herfra», sier den unge Arild Asnes i Dag Solstads roman Arild Asnes. Han er også den mest latterlige figuren i norsk litteraturhistorie etter Erasmus Montanus.