Den seneste tiden har feminismen fått nye skudd for baugen. Fortellingen går slik: Seks av ti norske kvinner ønsker å være hjemme med barn, og kvinner under 35 år kunne tenke seg å trappe ned karrieren hvis de hadde mulighet til å bli forsørget. I NRKs TV-program Spekter (30. oktober) møter vi en deltidsarbeidende husmor, May Irene Messel, som er stolt over å prioritere barna mens de er små. Hun ønsker ikke å «klatre», syns synd på kvinner som jobber hardt og varsler deres skilsmisse.

Samtidig tar borgerlige feminister et oppgjør med en rødstrømpefeminisme de føler seg fremmedgjort fra. Nylig gikk kvinner fra Europeisk Ungdom, Unge Høyre og KrFU ut i Dagsavisen og sa at feminister gjør likestilling til en kamp mellom kjønn, og er mer opptatt av å «ta rotta på noen» enn å bekjempe diskriminering. De mener at feminister gjør kvinner til ofre som skal dulles med av staten eller velmenende venstresidefeminister.

«Velstandens svøpe»?

I sommer gikk sosiolog Cathrine Holst ut med den kontroversielle påstanden at kultureliten ikke markerer seg skikkelig fordi de er mer opptatt av å drive med oppussing og bygge hytter, enn å drive en bred, opplyst og kritisk samfunnsdebatt. Andre påstår at den generelle velstandsøkningen får folk til å fire på ambisjonene. Det er mer attraktivt å gjøre ting man har lyst til, enn ting man må. Kanskje fostrer det flere tradisjonelle valg, færre genier, mer middelmådighet? Messel uttrykker det slik: «Noen må være søppelmenn og sykepleiere, andre må være rike. Det er bare sånn det er.»

Familieideologi

Norsk likestillings- og velferdspolitikk har i all hovedsak hatt familien som omdreiningspunkt. Ideologien bygger på at det er til nasjonens beste at det fødes så mange barn som mulig, og da utformes likestillingspolitikken i tråd med samfunnsøkonomiske kalkyler. Det betaler seg å legge til rette for at kvinner og menn kombinerer arbeids- og familieliv og produserer nye skattebetalere og arbeidskraft. Det gjør at folk flest og politikken ikke organiserer sitt liv på alternative måte. Familien er norm – spørsmålet er ikke om man vil stifte familie, men når.

Klasse

Under overflaten er det likevel noe som skurrer med hypotesen om «velstandens svøpe». Ser man på kvinner som Messel, er det ikke overraskende at likestillingsprosjektet anno 2010 ikke appellerer. Likestilling har for det meste vært definert av alle andre enn de kvinnene som jobber i fysisk krevende og lavtlønnede yrker. Som hun sier: «Hvorfor skal jeg slite meg ut nå?» Å haste tilbake til arbeidslivet og nedprioritere det nære, vil aldri være det som lønner seg best for dem som ikke lever for jobben. Skal man forstå hvorfor noen kvinner avviser en feminisme som vil frata dem privilegiet å ta ting i eget tempo, må en se på deres klassebetingelser.

Dilemma

Problemet med den borgerlige feminismen er at den knapt forholder seg til at de som kan velge mest fritt, er de med flest penger og høyere utdanning. Å satse på en kjønns- og klassenøytral politikk er å satse på de med flest ressurser fra før.

Problemet med venstresidens feminisme er derimot at kvinner får færre incentiver til å ta et grep selv, om man lar statlige velferdsordninger eller kvotering være svaret på så å si alle likestillingsutfordringer. Feminister må nok en gang forholde seg til dilemmaet den liberalfeministiske filosofen Mary Wollstonecraft formulerte på 1700-tallet: Enten blir kvinner mer som menn eller også fortsetter de å gjøre «kvinnearbeid» som ikke gir fullt medborgerskap.

Derfor må feminismen vende tilbake til de gamle liberale idealene om at kvinner må lære seg samfunnets spilleregler og ta kontrollen tilbake over sitt eget liv. Det innebærer å føre en politikk som gjør dem i stand til å tenke økonomisk smart, og å begrense incentiver som fører til det motsatte, slik som kontantstøtte og deling av pensjonspoeng.